Nypoerert og sengeliggende

Det har skjedd såpass mye det siste halvåret at bloggen har blitt neglisjert - igjen
Jeg får vel anse meg selv som en periodeblogger, tror jeg,
for å holde en konstant "flow" har jeg ikke vært flink til de siste årene. 
Men, men. 
Nå er jeg jo på igjen, og kanskje jeg kan få litt tid til bloggen nå fremover,
da jeg pent må holde meg ganske så i ro en periode!: 

Tirsdag 5.september 2017
troppet jeg nemlig opp på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus kl.0700 for operasjon! 
"Total Hysterektomi", som det heter så pent - altså å fjerne livmoren. 
Nå har jeg ventet og ventet og ventet på denne operasjonen,
og når det nå var gått 10 måneder, så fikk jeg det ENDELIG igjennom! 
Grunnen til at de skal fjernes er flere: 
Uregelmessig menstruasjon... 
Kraftige blødninger...
Oftere menstruasjon enn normalt.... 
Lengre menstruasjon enn normalt...
Mye smerter.... 
Urinveisinfeksjon nesten hver gang etter endt menstruasjon... 
Og bare dette:
Mensen 13(!) ganger i året i stedet for 12... 
Og blødninger 10-11 dager hver gang... 
Det blir mellom 135-145 dager med menstruasjon pr. år! 
ORKER IKKE!!!! 

Så NÅ skal livskvaliteten bli en HELT annen! 
Som jeg sier: 
Produksjonen er nedlagt på 15. året (yngstemann er 14),
og produksjonslokalet står bare der og forsurer miljøet (mitt liv):
Det er på tide å rive bygget! 

2 timer på bordet, og 3 1/2 time på oppvåkning - og alt gikk som det skulle! 
Rock on! :D Nypoerert og våken: 


Men det tilsier jo nå at jeg i ukene som kommer får god tid til å oppdatere meg på hva
bloggerene jeg følger har fordrevet tiden med siden sist, og jeg har også god tid til å 
skriver her i bloggen selv. :) 
Gleder meg til det! 

Men over til operasjon: 

Det var faktisk en ganske så "spennende" opplevelse... 
Ja, ja, ja - jeg vet jeg er litt "unormal" på det området, og nervøs finnes jeg jo ikke. 
Jeg er mer nysgjerrig, og ser på det hele som nettopp; spennende.... 
Andre mennesker skal altså INN i kroppen min og fjerne et organ.... 
Fascinerende, egentlig! 

Det hele startet altså kl.0700 på laboratoriet. En ny blodprøve skulle tas. 
Deretter bar det strake veien opp på avdelingen, hvor jeg ble sittende og vente
en liten time på å få tildelt sengen jeg skulle tilbringe det neste døgnet i. 
Trøtt som en dupp var jeg jo også, så jeg gledet meg stort til å få denne sengen,
og kunne SOVE mens jeg ventet på tur til operasjon. 
Og god tid hadde jeg;
Jeg var satt opp til operasjon rundt kl.12:00, så hadde regnet med MYE venting. 

En sykepleier kom hastende bortover gangen mot meg, presenterte seg, og beklaget så mye: 
Den sykepleieren som skulle vise meg rommet måtte løpe,
for det hadde kommet inn en "ØH" (øyeblikkelig hjelp). 
Vi kom inn på et firmannsrom, hvor ene sengen var okkupert. 
Jeg fikk seng ved vinduet, og tildelt disse vidunderlige sykehusskjortene med knapper i ryggen,
og en beskjed om å skifte. 
Min egen truse kunne jeg beholde på til jeg fikk beskjed om annet. 

Jeg ble etterlatt alene. Skiftet og krøp under dynen.... 
Zzzzzzzzzzz...........!

"Monica? .... Monica!....!" 
Røsket ut av søvnen, snur på hodet og ser inn i ansiktet på sykepleieren
som hadde vært på ØH og hun har med seg en student. 
Hun smiler stort: "Nå er det på tide å barbere deg. Har du fått en av disse?"
Hun står der og vifter med en av disse forferdelige
netting-giga-elastiske-trusene de har på sykehus. 
Æsj, tenkte jeg... Nå skal altså sykepleieren fjerne de hår jeg har blitt pålagt å spare
mellom bena  i 14 dager før operasjonen...
Og i tillegg skal jeg altså gå med disse forferdelige trusene.... 

Studenten presenterer seg,
og jeg blir ført ut i gangen og inn på et undersøkelsesrom og plassert på en benk. 
Mens jeg ligger der og sykepleieren begynner å barbere,
har jeg store problemer med å skjule en latter som kommer snikende. 
Det hele blir litt komisk....! 
Studenten aner liksom ikke hvor hun skal se, eller hvor hun skal gjøre av seg,
sykepleieren er intenst opptatt av mitt kjønn der hun styrer rundt med barbering,
og jeg - som ligger der og betrakter det hele må virkelig ta meg sammen for ikke å le! :D 
Løsningen ble å begynne å spørre studenten om hennes utdannelse
og hvor langt hun var kommet i løpet og i det hele tatt. 
Det ble litt moro ut av det, og hele stemningen løste seg opp. 

Ferdig! 

Og klar til å ta på ...... trusene ..... 
Jeg ser på dem.... Skeptisk.... 
Bretter dem ut... Enda mer skeptisk.... 
Ser på dem: "Oh, dette er noen fantastiske truser, altså! Tror jeg må ut og handle!". 
Det bare ramler ut av meg, og latterbrølet fra de to andre er et faktum. 
Jeg får dem da på.... Og de rekker meg jo søren oppunder armene. Helt fullstendig umulig, altså! 

(Bildet lånt fra Google)

Så bar det inn på rommet igjen, hvor jeg atter krøp under dynen. 
Hadde jo omtrent 2 1/2 time igjen til klokken var 1200, så goood tid! 
Zzzzzzzzz.......!

"Monica?"
Jeg spretter opp. Skvatt som ville søren! 
"De er klare for deg nå." 
Klokken var ikke mer enn 09:55! YES! Slipper å vente! 

På med noen forferdelige operasjonssokker som mer eller mindre er noen blå gigaposer
i stoff som de trør på bena dine og helt opp på låret. 
Så fikk jeg beskjed om å legge meg ned, og vips, så blir jeg kjørt av sted. 
På veien fikk jeg også trødd på meg en operasjonshette. Ingen hår som skal komme på ville veier!

Så nå var det altså komplett: 
Nettingtruse, sykehusskjorte, operasjonssokker, operasjonshette, nybarbert nedentil,
og i tillegg det mest bisarre: 
Ligge i en seng og bli trillet rundt, når man ikke er syk i det hele tatt! 
Greit nok etter operasjonen, men før?? 

Vi var ikke før kommet ned og ut av heisen da ikke mindre enn 4 operasjonssykepleiere
"overfalt" meg med hilsener, fikk meg over på operasjonsbordet,
og trillet meg av gårde til operasjonssalen, som i bunn og grunn er akkurat som man ser på film: 
Lamper i taket og instrumenter alle steder. 

(Bildet lånt fra Google)

Her ble jeg informert om at de 4 operasjonssykepleiere skulle klargjøre meg for operasjonen,
og de unnskyldte seg før de gikk i gang over at de kanskje var litt "voldsomme" i sitt arbeid:
Deres jobb var vel kanskje ikke å være høflig, men å være effektiv ;) 
Og jeg var jo mitt sedvanlige nysgjerrige selv:
Ville få mer meg ALT, noe som er UMULIG når 4 stk. jobber i alle ender av deg ;) 
En sykepleier tok blodtrykket på venstre arm, mens en annen satt slanger i høyre. 
Samtidig holdt to andre på nede ved bena for å få på "gynekologbøyler" på bordet,
og tilpasse dem til mine ben. 
Disse bøylene var polstret og varme - nettopp fordi jeg ikke kan regulere temperatur i narkose ;) 
Like etter var det en til som satte forskjellige pads på brystet mitt,
og ledninger ble festet der også,
mens en annen gjorde klar oksygenmasken og holdt den like over ansiktet mitt. 
Hele tiden prøvde de å forklare hva de drev på med,
men det gikk så fort at man fikk bare med seg halvparten. 
Siste beskjed jeg fikk var at de nå ga meg et bedøvende middel intravenøst,
og at jeg kom til å bli svimmel.. 
Og DET skal jeg love at jeg ble! 
Øynene gikk i kryss,
og det siste jeg så før jeg lukket dem var klokken på veggen fremfor meg som viste 10:15....

..........


(Bilder lånt fra Google - og redigert sammen)

..........


"Monica? Monica? Monica? Monica? Monica? Monica?"

.....Det var da jævlig til mas....!
"Monica? Er du med oss? Monica? Monica?"
....Åhhh, slutt med det maset! Jeg orker ikke....!
Jeg tvinger øynene halvveis opp og svarer et eller annet i ørske. 
Øynene vil bare ikke lystre i det hele tatt, og de er umulig å holde åpen. 
Jeg gir uttrykk for det, og det er helt greit. Bare jeg hører hva som blir sagt,
så spiller det ingen rolle. 
Jeg klarer å tvinge øynene såpass opp at jeg får med meg klokken som henger
på veggen like bortenfor meg, og den viser rundt 12:00. 
Jeg fryser... Og jeg fryser noe så til de grader!
Og det er sinnsykt vondt! 

Et oppvarmet teppe blir lagt over meg under dynen, men jeg fryser fortsatt. 
Hele kroppen dirrer ukontrollert, og jo mer den dirrer jo vondere blir det. 
Jeg får enda et oppvarmet teppe, og jeg får en slange satt inn i låret hvor morfinen blir satt direkte.
Slangen blir sittende, så jeg kan få påfyll igjennom den. 
Jeg spør om jeg kan legge meg på siden, og får klarsignal til det. 
Men det er umulig. Jeg har ikke før begynt på bevegelsen før smerten setter inn. 
Nope! Det går ikke! 
Over på rygg igjen, og der blir jeg liggende. 
Med øyner som IKKE vil åpne seg, hutrer og fryser og venter på at morfinen
skal gjøre sitt inntog. 

Jeg får blodfortynnende, og kvalmenedsettende, og i det morfinen kicker inn døser jeg bort. 
Omtrent hvert kvarter kommer en sykepleier bort og ser til meg. 
Passer på at jeg våkner fra narkosen som jeg skal. Kommer med vann. 
Passer på temperatur og smerter. 
Det tar nesten to timer før jeg er såpass våken at jeg klarer å holde øynene åpen litt. 
Og enda en time tar det før jeg føler meg våken. 

På denne tiden er det heller ikke vondt lenger, og ikke fryser jeg. 
Jeg blir hentet av sykepleier en halv time etter det igjen,
og kjørt opp på avdelingen igjen, og inn på rommet mitt og plassen ved vinduet. 


Våken og fin! :D 

Et par minutter etter at jeg er kommet inn på rommet, så dukker min kjære opp. 
Han kom direkte fra jobb og på sykehuset, og han ble sittende der en god stund.
Jeg ble superglad for å se ham, og humøret var virkelig på topp!
Jeg fikk noe mat, og min kjære spiste opp restene som jeg ikke orket. 
Da han hadde vært der omtrent en times tid, synes jeg virkelig det var på tide å prøve bena! 
Det får jeg jo ikke lov til uten sykepleier tilstede, så jeg ringte på henne, og mens jeg ventet
karet jeg meg forsiktig opp i sittende stilling. AU, altså! 
Men opp SKULLE jeg....: 
Kriteriet for å få ut det hersens kateteret fra urinrøret er jo nettopp at man kan komme seg 
på toalettet selv, så jo før jo bedre! Jeg har INGEN behov for å ha urinpose hengende på siden
av sengen lenger enn høyst nødvendig ;) 

Som sagt så gjort: 
Sykepleier kom inn, jeg kom meg på bena, dustekateteret ble fjernet, og jeg var såre happy! 
Fikk beskjed at dersom ikke systemet var i gang innen en to-tre timer, så måtte jeg gi beskjed. 

Så ville jeg GÅ. 
Megasneglegange sammen med min kjære en pitteliten runde gangene på sykehuset, 
og det slet meg så ut at det var på tide å legge seg flat igjen. 
Min kjære gikk, og jeg fikk sovet litt. 
Var oppe og spiste kvelds i kantinen og det gikk fint. 
Hadde meg en tur til i gangene senere på kvelden/natten. 
Hadde problemer med å sove om natten der, for smertene tiltok. 
Fikk smertestillende som egentlig ikke fungerte så bra, men fant ut at jeg var
såpass rastløs at smertene skulle få holde meg til sengen. ;) 
Om de hadde blitt dempet for mye, er jeg redd jeg muligvis hadde beveget meg mye
mer enn sunt var, og er det noe jeg VIRKELIG ikke skal, 
så er det å "klusse" med rekonvalesensen, altså! 
Så smertene hadde sin misjon; Jeg lå for det meste i ro ;) 

Morgenen etter fikk jeg påfyll av morfin i låret, og noen andre smertestillende. 
Legen var på visitt og alt var klart for at jeg kunne reise hjem! 
 
Turen hjem var jeg virkelig spent på... 
Min kjære kom og hentet meg, og vi har nesten 1 time å kjøre hjem,
pluss at vi måtte innom apoteket på veien og hente ut en resept, 
og de to tingene tilsa at jeg var skikkelig dårlig hele onsdagen etter hjemkomsten... 
Lå flat i sengen og synes synd på meg selv.
Kvalm og jævlig, vondt og ubehagelig og totalt utslitt! 

Men så er jo dag nr.2 alltid den verste
så i dagene som har gått siden det, har jeg bare blitt bedre og bedre. :) 
Sårene gror som de skal, smertene avtar gradvis, og min trøtthet avtar også gradvis. 


4 små arr får jeg etter operasjonen - og inntil videre har jeg parkert i sengen med 
PC, bøker, helklesaker, vann - og ikke minst: Røykeplaster! :D 

Jeg skal holde meg i ro i 2 uker, så trøtt kan jeg gjerne være! 
Det blir enklere da ;)
Jo, jeg skal bevege meg. Opp og tusle litt i huset, bevege litt armer og ben,
men ikke stort mer enn det de første uker.

Etter 6 uker kan jeg begynne og trene - og bære tungt som vanlig... 
Etter 8 uker kan jeg ha sex igjen - og den blir vel den verste å holde ut ;) 
Og de regner vel alt for skikkelig på plass etter 3 måneder. 

Med andre ord: Jeg er HELT helet 1 desember! 
Så nå venter jeg på julemåneden med glede! ;) 

*BareMonica* 



#Hysterektomi #Kvinneklinikken #Haukeland #Sykehus #Operasjon #Narkose #morfin #Smerter #Rekonvalesens

 

4 kommentarer

Eva

09.09.2017 kl.16:44

Min første tanke etter å ha lest: Det er vel nokså lenge siden du har gledet deg til desember ;) Så lenge jeg kan minnes, har du ikke vært særlig begeistret for den tiden ;)

Når det er sagt, så fikk jeg virkelig litt flashback til min egen operasjon for sånn cirka 14 år siden. Men jeg har ikke 4 små arr, jeg har et laaangt arr i bikinilinjen :) Var ikke et lite inngrep jeg måtte gjennom. Og jeg måtte ligge 4 døgn på sykehuset.

Jammen godt at du slapp det, for borte bra, men hjemme er best, uansett liksom :)

Ønsker deg masse god bedring videre, og gleder meg på dine vegne at dette nå endelig er unnagjort :)

God klem fra meg <3

BareMonica

09.09.2017 kl.16:50

Eva: Hehehe :D Du har HELT rett i det: Desember er ikke min tid på året, gitt ;) Men.... Denne gang gleder jeg meg faktisk! ;) Og tenke seg til; Jeg skal ALDRI mer har menstruasjon. ;) Det var med STOR andakt jeg KASTET alt av OB'er og diverse her.... :P

Ja, heldigvis er det kikhullsoperasjon nå. Så de små arrene er ikke store greiene ;) Og man slipper å ligge i dagesvis på sykehuset. Men jeg fikk jo også beskjed at dersom det skjedde noe uventet, så måtte de kanskje åpne. Så man vet jo aldri før man våkner ;)

Tusen takk for bedringsønsker!

Stor klem tilbake! :)

suttung

09.09.2017 kl.17:53

Koselig å se deg igjen og god bedring.

BareMonica

09.09.2017 kl.19:43

suttung: Tusen takk for det! :)
Jeg har så vidt fått skummet litt i bloggen din også, og ser at du har hatt en slitsom tid nå... Det er trist å lese. Håper du holder hodet over vannet og at dere finner beste løsning! <3

Skriv en ny kommentar

BareMonica

BareMonica

41, Samnanger

**//** En liten blogg om kunst og kreativitet - Tegning, Maling, Skulptur, Relieff, Treskjæring, Nettingarbeid, Skriving og Kreativitet - **//** Hjemmeside: www.baremonica.com **//** **//** Jeg er høysensitiv og i perioder kan det være meget slitsomt. **//** **//** Jeg lider også av kronisk magekatarr, hodepiner og muskelsmerter, som en følge av seksuelt misbruk som barn. Dette medfølger også en del depresjoner til tider, men jeg takler det som oftest ganske så bra. **//** **//** Jeg er ganske "nerdete", og det å lære er noe jeg ikke klarer meg uten. **//** **//** Det blir selvsagt også skriverier om alt annet som skjer i mitt liv, langt oppe i "gokk" i Samnanger på Vestlandet. **//**

Kategorier

Arkiv

hits