Bakdelen

Ny dag, nye muligheter - og fremdeles vondt i magen. Sukk... 
Jeg våknet jo alt for tidlig. Tidlig nok til å jage min kjære ut av sengen, for han hadde glemt å sette på vekkerklokken: 05:30. 
Dulte litt i ham og høre om han ikke skal på jobb? 
Han stavrer ut av sengen, med et "Takk, skatt." og borte var han fra soverommet. 
Å sove var jo ikke en mulighet, kjente jeg på kadaveret, og opp skulle jeg ikke før 06:45, så da ble jeg liggende og tenke.... 

Konflikter....

Bakdelen med å kjenne to sider av en historie
er at jeg plutselig kan føle et stort behov for å "ta side". 
Spesielt når det gjelder en konflikt mellom to parter jeg kjenner. 
I dette senarioet: En god venn - og en bekjent. 
Dersom jeg kun hører den ene siden, kan jeg helt fint støtte denne personen, 
være der for den personen, og allikevel ha et objektivt syn: 
Jeg vet bare halvdelen. 

Tre stykk "still friends"!


Det er deilig befriende for min del, å bare vite ene versjonen. 
Da har det seg sånn at den andre personen i konflikten har ikke mistet noen respekt
fra min side, og jeg tar heller ingen parti.
Jeg kan treffe den andre personen som vanlig, uten å ha noen dårlige tanker om denne. 
Ikke danner jeg meg tanker om hva som egentlig har skjedd heller, og kan distansere deres konflikt til nettopp det: 
DERES konflikt - og jeg er "bare" en støttefunksjon for en venn. 

Det som betyr noe i min relasjon til andre, er deres oppførsel ovenfor meg,
og de erfaringer jeg gjør meg med disse menneskene sammen med andre. 
Det er noe med at alle legger sin egen versjon til sin egen fordel, 
uansett om det er med eller uten intensjon. Sånn er det bare
Og det er meg en glede å stille opp for en venn og støtte i vanskelige tider,
for følelsene er jo ekte, selv om historien kanskje ikke alltid er 100% riktig:
Det er jo alltid 3 sider i en sak: Min, din og den sanne.... 

Det som skjer når jeg kun vet en side, er at begge partene i en konflikt bare fortsetter å være
"den de er",  og ingenting er endret for min del. 



Så kommer problemet... 
Når begge parter lesser av seg sin versjon til meg... 
UGH, det liker jeg ikke! 
Da danner det seg bilder i hodet av hele situasjonen, og det er ytterst vanskelig å ikke ta noe parti. 
Det er jo i konfliktsituasjoner mennesker viser sitt sanne jeg, noe som ikke alltid er til vedkommendes fordel.... 

Det har nettopp skjedd... En ganske langtrukken konflikt, hvor jeg ufrivillig har fått begge sider, 
og hvor ene part har mistet all min respekt, nettopp etter å ha fortalt sin side av det hele over en 
lengre periode.... 
Det startet jo greit. Hørte på begge parter. Men etter hvert ble det så til de grader uttalt: 

Ene part vil ha kritikk på det som blir fortalt.
Tar i mot råd, tar i mot mine "der-var-du-SUPERDUST-kommentarer" med takknemlighet, fordi den personen faktisk ønsker å endre seg, og være imøtekommende ovenfor den andre.
Denne personen er villig til å strekke seg langt, og er ytterst fortvilet for at de to ikke klarer å finne ut av ting og kommunisere på en konstruktiv måte. 

Andre parten vil ikke høre noe som helst.
Alle forslag og innspill blir avfeiet, for den personen har de endegyldige svar,
og det oppdages fort at denne personen kun er ute etter sympati.
Det verste er at denne personen overhode ikke eier selvinnsikt (evt. ikke eier VILJE) til å skjønne at denne personen også gjør feil, og at det muuuuulig var dennes egen feil at konfliktene startet i det hele tatt! Denne personen er i konstant forsvarsmodus, og rakker ned på den andre så snart denne får sjansen. 

Det har gått så langt at jeg bare vil ha "den andre" personen UT av mitt liv. 
Jeg oppdager bortforklaringer, forsvarstaler, baksnakking og sympatisøking hver eneste gang denne personen forteller noe.
Jeg oppdager et så stort sprik i ord og handling, at det er blitt noe av det falskeste jeg har opplevet på lenge. 
Og jeg blir faktisk like oppgitt og trist hver gang mennesker viser seg for noe helt annet enn de gir uttrykk for, selv om det ikke alltid er så veldig uventet. 

Fordel: Dette var "kun" en bekjent, og jeg kan velge den personen bort. Noe jeg også gjør. 
Og jeg er ytterst glad for at min venn viser seg som "vanlig" i denne situasjonen,
og om det har påvirket vårt vennskap i noen grad, så er det kun i positiv retning! :)
Sånne mennesker er verd å ta vare på! 

*BareMonica* 


#Vennskap #Bekjente #Krangel #Konflikt #Relasjoner #Historie #Fakta #Tillit
 

Klart det går bra! :D

Jaaaaada! 
Jeg var jo optimisten selv i går, vettu! 
Ut døren skulle jeg, og jeg tråkket 2,2 km. Helt fint. :) 
Så ut på ettermiddagen skulle jeg av gårde og hente min sønn på skolen.
Det er nesten halvannen time å kjøre tur/retur, og jeg var litt spent: 
Første kjøretur etter operasjonen. Joda.. Det gikk helt fint det også, selv om magen var litt øm da jeg kom hjem. Man merker det utrolig godt i muskulaturen, men ellers helt topp! 
Veeeel..... Min sønn og jeg fant ut vi skulle lage middag.... 

Hallo, din dumme dustekjerring......!!! Kan du sakke ned tempoet her??
-Men selvsagt kunne jeg ikke det....


Resultat? Etter middagen hadde jeg vondt i magen. Sånn vondt der som livmoren har satt. 

Det tilsier da jeg kom hjem fra å ha kjørt min sønn til skolen i morges, så har jeg tilbrakt min dag som dette: 


Pissasur over vond mage, flat på rygg, glodd på Netflix, heklet, og forbannet min egen idioti dagen i forveien med min "strålende optimisme" på at jeg er bedre enn jeg faktisk er. 
Jaja... Så får vi ta noen dager med kun skolekjørning om morgenen,
og ikke særlig mye annet, og lære å bruke hodet neste gang man får en masse ideer ;) 

*BareMonica*


#Operasjon #Helse #Rekonvalesens #Smerter #Idioti 

Nerdetankerekke.... Isopor....

....Min kjære:
-"Må rydde bilen... De isoporplatene jeg hadde med til deg er gått i 100 biter, så de er bare å kaste. Men jeg fant ingen kontainer til det på byggeplassen..."



Og det var nok til å sette nerden i gang hos meg:

Isopor...
Egen kontainer?

Er det ikke plastavfall?
Det ER jo plast....
Men så hadde de vel ikke hatt egen kontainer for det... 
Lurer på hva det går innunder..... 

....
.......
Google det! 



Først måtte jeg jo Google; "Kaste isopor"... 
Det viser seg at man da enten skal kjøre det til miljøstasjonen, eller kaste det i restavfallet. 
Det leveres IKKE lenger sammen med plast (noe det gjorde tidligere).... 

Ny nerdetankerekke: 

Hvorfor ikke det...? 
Hva er det med denne plasten som tilsier at det ikke er plastavfall? 

.....
Google mer: 
"Isopor"



Jeg fant ikke konkret beskrivelse av "sorteringsgreien", men etter å ha lest hvilke andre materialer som går innunder amorfe stoffer, så blir det plutselig litt logisk, og jeg fikk da virkelig oppdatert meg på isoporets oppbygging. 
Så den enkle versjonen: 

Isopor er et plastmateriale av ekspandert polystyren (EPS).

Polystyren, eller styrenplast som gruppen kalles, er en amorf termoplast som er billig og derfor svært vanlig.

Et amorft stoff er et fast stoff der det ikke er noen definert finstruktur på molekylnivå. Disse stoffene savner krystallenes ordnede indre struktur, og viser derfor heller ikke noen regelbundet ytre form.
Amorfe stoffer har ikke et fast smeltepunkt, de blir normalt mykere innenfor et smelteintervall og når øvre grense passeres er materialet flytende. Som fast stoff har amorfe materialer to distinkt forskjellige tilstander; en glassfase og en myknet fase. Under glasstemperaturen er stoffet i glassfase mens over er materialet mykt og formbart. Vanlig glass er et slikt amorft materiale.
Voks, stearin, elfenben, opal, PVC og akryl er eksempler på andre amorfe stoffer



Og DET er altså det som skjer i min nerdehjerne - bare fordi min kjære skal kaste noe isopor.... ;) 

*BareMonica* 


#Isopor #Plast #Kildesortering #EPS #Miljøstasjon #Nerd #Google #Vitebegjær #Restavfall

Første kjøretur!

I dag satt jeg meg bak rattet for første gang siden operasjonen. 
Min sønn har vært hos sin far disse to ukene, og i dag var dagen da knerten skulle hit igjen. 
Litt spent var jeg jo, for risting og svinger er jo det verste. 

Men det gikk veldig fint! :D 
Litt øm i magen, og relativt trøtt - men det gikk som en drøm! 
I'm mobile again! :D 

*BareMonica*


#Bil #kjøre #Sønn #Operasjon #Rekonvalesens

NAV er totalt psykisk helseskadelig!!



En kort oppsummering: 

*Januar 2016 ble jeg sykemeldt. 
**April/mail 2016, etter samtale med NAV hvor vi kom frem til at jeg ikke kunne gå tilbake i jobb med det første, ble jeg sent på arbeidsevnevurdering hos A2G på Os i 4 uker. Mange samtaler der, mye egenarbeid og undersøkelser, noen tester, og de kom frem til det samme som meg: Omskolering til Grafisk Design på Høyskolenivå. En 5 sider lang rapport fra A2G ble sendt NAV. 
***Juni 2016 lå planene klare, også fra NAV, og en beskjed om at jeg trengte legeerklæring til NAV - ogsåååå var det i orden... 
****August 2016 ble legeerklæringen registrert hos NAV, og det hele skulle være i gang. Dette skjedde IKKE. 
*****November 2016 sendte jeg inn søknad om arbeidsavklaringspenger, så dette skulle være klart til sykemeldingsperiode på 1 år var over i siste del av januar... Denne ble "ALDRI" behandlet, til tross for gjentatte møter og telefonsamtaler og mail hvor jeg maste på dem. 
******I slutten av juli 2017 fikk jeg ny saksbehandler som fikk sendt inn en rapport rundt dette med arbeidsavklaringspenger (som ENNÅ IKKE var behandlet). Saksmappen er jo ganske stor, med legeerklæringer og rapport fra A2G, sykehistorie og det hele... 
*******3 (!) virkedager senere fikk jeg tilsendt avslag (!!) på arbeidsavklaringspenger, hvor det påstås at jeg ikke oppfyller kriteriene. Legen ble dypt sjokkert. NAV har overhode ikke lest saken; de har kanskje tatt seg bryet med å lese de to første setningene i legeerklæringen. 
********I august 2017 sendte jeg inn klage på vedtaket: 6 A4-sider som plukker fra hverandre alle NAVs påstander, samt nesten 50 (!) sider vedlegg som bygger opp under mine påstander... 
*********I starten av september 2017 fikk jeg brev fra NAV: Klagen var mottatt, og jeg kunne forvente svar innen 28 (!!!!) uker....
HVA I HELVETE???? 



De har brukt 8 måneder på å behandle en søknad om arbeidsavklaringspenger.... Som ved purring nr. ørtenhundredeogfemti blir blankt avslått fordi de ikke gidder å lese papirene. 
Og nå skal de bruke 28 (!) uker på å behandle klagen.... Som KUN er kommet inn fordi de bare OVERHODE IKKE GJØR JOBBEN SIN...
Med andre ord kan jeg kanskje regne med svar i MARS 2018....
Er det virkelig mulig?? 

De siste 4 måneder har jeg levd på sosialstønad... YEY, det blir man rik av..... 
Og nå denne måneden, så var det tydeligvis bare STOPP i den saken.
Ikke har jeg fått annen beskjed fra Nav enn at jeg skal gi dem beskjed dersom det skjer endringer i inntekten/livssituasjonen... Og det gjør det jo ikke før NAV har gjort SIN jobb... 
Og nå? Plutselig ingen penger på konto, så jeg må i gang med å ringe på nytt og styre og kave.... 

Nå sitter jeg her og maner meg opp til å ta den telefonen.. 


Man blir jo fysisk dårlig bare ved tanken... Klam i hendene, spent i nakken, kvalm... I tillegg blir man jo rett og slett deprimert av det hele. 
Gruer meg sinnsykt for å høre svaret de evt. kommer med, sånn med tanke på at ting kun ordner seg èn av 100 ganger i samtaler med NAV... 
Men kanskje nå? 
Kanskje har jeg hatt så til de grader mye motgang med denne saken frem til nå at DETTE kan gå knirkefritt igjennom?? 
Jada... Og uken fikk plutselig 8 dager... 

...Ring...... Ring..... Ring..... 

Trykke eks antall ganger på forskjellige menyvalg før det endelig ringer videre.... 


Automatisk telefonsvarer: 
Det er mange som prøver å ringe oss i dag. Venligst vent.... 
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 8 minutter.
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 7 minutter.
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 5 minutter.
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 3 minutter
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 3 minutter
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 3 minutter 
(lange de tre minuttene, må jeg si)
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 2 minutter.
tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk-tikk-takk
Estimert ventetid er.... 1 minutter.

....... Og selvsagt kommer man til en person som ikke vet noe om saken, og jeg spør om å bli satt over til NAV Samnanger. 
Seeeeeelvsagt er IKKE rette person tilgjengelig på Nav Samnanger, og seeeeelvsagt kan ikke "damen med sørlandsdialekt" hjelpe meg med noe. 
Jeg får beskjed om at hun skal legge inn en beskjed til "rette person", så vil "rette person" ringe meg opp igjen så snart som mulig... 

FLOTT! 
Så sitter vi her da..... 
Og har ikke kommet et skritt lenger... 


Frustrasjonen lenge leve....!!! (freser!!) 

*BareMonica*


#NAV #Sinne #Frustrasjon #Utbetaling #evneveik #inkompetent #helseskadelig

Det er jo en egen sjarme

Det er jo en egen sjarme med høstmorgener også. 
Spesielt når man står så tidlig opp at det fremdeles er ganske mørkt ute.
I alle fall mørkt nok til at det er meget mørkt inne i huset. 
En rask tur på toalettet før man tar en runde og tenner masse lys,
og blir sittende der med en kaffekopp og følge med på at det lysner ute.... 



Totalt fred i sjelen. 

*BareMonica* 


#Høst #stearinlys #mørke #kos #ro #fred

Snegletur nr.3.... -endte i for mye latter og en ØM mage ;)

Jada...! 3. turen UT etter operasjonen! :) 
I dag tenkte jeg å gå andre veien. Der kan jeg gå lengre avstand på flaten, noe som tilsier at jeg sikkert holder bedre. De to andre dager til ungdomshuset (HER og HER) er jo ikke mer enn en tur på 1.1 km tur/retur.
Altså denne ruten: 


Den andre veien har jeg 2 km tur/retur på flat vei. Både lenger å gå - og ingen bakker. :) 
Musikk i mine ører! 


Jeg tusler i vei! :D 


Mens jeg går der og tråkker, så hører jeg "noen" (ja, selvsagt kjentfolk) nevne navnet mitt, litt sånn usannsynlig høyt til at det "bare var noe de snakket om". Omtrent 2 sekunder senere, så runger en ytterst gjenkjennelig latter fra samme sted, og to armer vinker febrilsk fra altanen ;) 
Med hyl og skrål og armer og ben, kom vi frem til at jeg skulle gå turen FØRST - og komme oppom dem ETTERPÅ ;) 
Så jeg tråkker videre. 



Frem og tilbake den "lange" veien, noe som gikk over all forventning i dag - om enn noe seeeent i tempo - og bena svinget opp oppkjørselen til naboene, og der støtte jeg på hinderet jeg var mest spent på: De har en rimelig bratt bakke opp til huset, og erfaringene fra de to tidligere "snegleturer" tilsier jo at bakker er litt komplisert! 
Men jeg tok min tid... En fot fremfor den andre... Tusle og traske oppover bakken, og til min gledelige overraskelse gikk det HELT fint! :D 
YES! Det kommer seg, dette her! 
Ikke var magen "ødelagt" etter turen, og jeg var ikke på nær like trøtt som i går! FREMGANG! 

Godt plassert på altanen hos naboen - og utsikten må jo tas bilde av: 


Nesten 2 timer senere, øm i magen som FY fordi man overhode ikke kan la være å LE, en masse skravl og skrål og verdensproblemer løst, et "kadaver" som i bunn og grunn var utslitt - men meget fornøyd, så fikk jeg jaggu den store service og bli kjørt hjem! ;)
DET er søren ikke verst, med tanke på at det kun er 350m hjem til meg selv ;) 
En superkoselig ettermiddag - og det er GODT å kjenne at man har fått krefter igjen til å være sosial en liten stund :) 

Nå? GJETT...... :
Jeg ligger flat og slapper av ;) 

*BareMonica* 


#Tur #Rekonvalisens #Naboer #sosialt #Latter #Humor 

Iiiiiik! Folk på døren!

På tide å få på klær... 
Og det er akkurat tid til "morgenritualet" før de halvstekte rundstykkene er klare i ovnen :D 
Vrenge av seg kose-morgenkåpe-onepiece, vaske og styre, tasse litt rundt.....

-BANK, BANK, BANK-

Det baker på døren.... 
Ja, for DET passet jo: 

-"Bjørn! Bjørn!!" 
Ingen svar, og ut vinduet ser jeg Bentes lyse hår... 
Jeg raser inn i stuen: 
-"Bjørn! Hallo....!!"
Der sitter han fremfor PC'en, med hørerklokker på og hører ikke dritten... 
-"HALLO!!!!" Jeg vinker febrilsk fremfor ansiktet på ham, og han reagerer omsider, tar av øreklokkene og ser spørrende på meg.
-"Bente er på døren og det er kanskje ikke passende at jeg går ut sånn. Kan du ta det?"

Og Bente? Det er "Ostedama" her på Tveit - hun som driver Osteriet. Hun jeg har laget skilter til:

Linker til Bentes hverdag: 
-Osteriet i Samnanger
-Laga Samvirkelag (hvor Bente selger sine produkter)
-En beskrivelse av Laga Samvirkelag

Hva hun ville? 
Herligste dama kommer ens ærend på døren for å gi oss hjemmebakst!
Og herlighet så gode de er! Masse krydder og urter og snadder på dem, og en konsistens som bare smelter i munnen! 
Jeg bare gliser - og står og ser på godsakene. Dette er jo bare helt luksus! 


Og glemt er mine egne, kjedelige rundstykker... De kan bare stå der til neste måltid ;) 


Tusen takk til Bente! Du redda frokosten! ;) 

*BareMonica* 


#Frokost #Nabo #Besøk #Nabobesøk #Rundstykker #Hjemmebakst #OsterietiSamnanger #LagaSamvirkelag #Naken 
 

Gubben og soverommet

I natt skjedde det! 
Gubben fikk komme inn igjen på soverommet! :D 
Tenke seg til: Han har blitt jaget fra sengen og inn i stua, sånn jeg skal få boltre meg i 
sengen som det passer mens jeg holder på å gro sammen. 



Jeg kan jo ærlig innrømme at det har vært helt fantastisk! 
-Ikke fordi han var borte fra sengen, men fordi at jeg har hatt noen merkelige soverytmer
den første uken der.... 
Det var snakk om å sove sinnsykt mye, men selvsagt ikke om natten ;) 
Da var det jo på tide å se film, og stresse livskiten av meg for å finne gode liggestillinger, 
og om han hadde lagt ved siden av meg og snorket, så hadde jeg klikket ;) 
Ikke hadde jeg kunne snu meg og dulte i ham heller, for kroppen brukte tiiiiiid på sånne ting. 
Løsning: Mann i stuen. Pasient i sengen. 



Men en klar fordel: Stua og soverommet er vegg i vegg. 
Det vi nå bruker til soverom er nemlig også en stue. Vi bor jo i dette gamle gårdshuset, og på den 
tiden var det jo vanlig med nettopp to stuer. De er adskilt med en stor skyvedør, så når den er åpen,
så er det jo nesten som man er i samme rom, egentlig. 
Man blir liksom ikke isolert, selv om man blir sengeliggende. 
Det har vært godt.
Når man er ytterst lite mobil, så er det veldig greit å være "i stua" når man først ligger der. ;) 
Det er jo nesten så jeg ikke har lyst på noe nytt soverom i andre etasje når den 
en gang står klar...! ;) 

Men over til poenget: 
Min kjære (gubben) i sengen! 

Jeg:  -"Jeg har ryddet plass til deg i sengen." 
Han: -"Hm... Det var jo en ambivalent måte å si det på...." 
Jeg: -"???"
Han: -"Det høres jo ut som du helst ikke vil"
Jeg: -"???"
Han: -"Ja, det er noe med tonen din"
Jeg: -"???"
Han: -"Det var liksom ikke så innbydende"
Jeg: -".....Phu.. Det er da enda godt at vi er så flinke til å formulere oss, at det aldri oppstår misforståelser..."  (fniser)
Han: 

Hmmmm..... Kanskje jeg skulle tenke litt over hvordan jeg sier ting...? ;) 

Bakdelen med å ha ham i sengen? 
Jeg er våken.. Våknet kl. 06:53.... Han sover.... Hva da? 
Jeg kan jo ikke lenger bruke sengen til "fort" om morgenen, så jeg måtte opp... 
Liste meg rundt og hente PC'en som stod ved siden av sengen... 
Liste meg rundt og hente vannflasken som lå i sengen....
Liste meg rundt og hente kosedressen (den styggeste og beste teddy-onepiecen ever),
som hang på stolen ved siden av sengen - og parkere meg selv i sofaen med en kopp kaffe. 
Og jeg klarte det UTEN å vekke min kjære ;) 
Og jeg kan bare innse det: Sykeprivilegiene mine er borte! :O Hverdagen er i gang! 

Morgentryne i kosedressen ;) 


Og sånn helt på tampen:
Litt vantro og sjokkskadd sitter jeg her og ser ut vinduet:
Det blir enda en knalldag med knallsol og luksus!
Og jeg bare NYTER det  i fulle drag, etter den konstante syndefloden som har vært her i hele vår og sommer :) 

Ha en super søndag der ute! :) 

*BareMonica*


#Sove #Soverom #Rutiner #Snorking #Stue

Snegletur nr.2 til Ungdsomshuset

Etter morgenens strabaser kom jeg meg allikevel ut i fineværet :) 
Etter ørten kopper kaffe var det jo på tide, og ingenting passet vel bedre enn å ta turen
mens min kjære fant frem støvsugeren for å shine huset;
Det ender jo egentlig med at man bare går i veien, og dessuten bråker det. 
På med sko - ut døren - og med planen klar:
Ikke jakke, for jeg kommer til å DØ av varme... 
Og IKKE bøye seg ned i veikanten for å ta bilde av alt mulig...! 


Såh - UT med frk. Skral! 

Men man trenger jo ikke bøye seg for å finne motiver å ta bilder av, 
og denne dagen hadde jg blikket litt høyere enn i går. Det resulterte i "tre og stein", egentlig. 

En gamme, stor rot


Et dødt tre som vokste opp i asfalten


En råtten trestamme


Gjenskinn fra solen i en stein


Og en forlatt hundesele fant jeg også på en sten. Så om noen savner den, så ligger den der ;) 


To små blåklokker! 
De to kunne jeg jo ikke la være å knipse så det ble min ene "bøy" i dag ;) 

I dag klarte jeg meg uten svimmelhet. 
Med andre ord skal turene fremover ikke inneholde noe "ned-i-veikanten-for-å-ta-bilder". 
Jeg skal holde meg i vertikalen og la bena tusle og ikke styre med alt mulig annet ;) 
Da jeg så ikke ble svimmel, så var det også mye enklere å finne ut hva kroppen egentlig
reagerer på, og det er helt klart bakker! 
Og der er jo omtrent ikke bakke i det hele tatt på den turen, utenom en liiiiiiten slakk stigning
når man snur og går fra ungdomshuset og hjemover. 
Men det er altså nok. Nok til at kroppen begynner med en varmeproduksjon som ikke ligner grisen, 
og nok til at musklene i mage/underliv plutselig jobber på høygir. 
Men så er det jo bare å ta det med ro :) 

Og nå ligger frk.Skral atter i sengen - og skriver blogg,
mens min bedre halvdel har sørget for oppvasken! ;) 
Nyt dagen der ute! 

*BareMonica*


#Tur #Rekonvalesens #Høst #Sol #Tveit #Operasjon #Opptrening #Bilder

Sånne derre morninger, assa!

I dag er en sånn dag. 
En sånn dag hvor man bare ikke har det minste lyst til å stå opp,
og enda mindre lyst til å "bli aktiv" og komme seg i gang. 
Men det er jo typisk: Første gang man må opp er ikke klokken mer enn 0700... 
Så er det jo sånn at etter en operasjon tar det kanskje litt tid før tarmsystemet kommer i gang,
så de siste dager har jeg vært litt bekymret på den fronten. 
Men det viste seg å være unødvendig! 
I dag var dagen, assa...! 
Først kl.0700. Deretter RETT i seng igjen. 
Så kl.0930... Og da fant jeg ut at jeg skulle stå opp. 
Usj.. Hvorfor gjorde jeg det? 
Trøtt som en dupp, slapp som en fisk, og overhode ikke klar for noe "erobring" av noe som helst:
Verken verden eller snegleveddeløp! 

Men her sitter jeg allikevel: 

Med kaffen i koppen og øynene i kryss - og håper på mer våkne tider! ;) 

Det positive: Solen skinner! Og bare det er jo en bragd i seg selv på denne kanten av landet ;) 

Ha en super lørdag der ute! :) 

*BareMonica*


#Våkne #kaffe #Trøtt #Slapp #Tarm #Forstoppelse

 

Å beveg skrotten er en "smart" ting ;)

På den 10. dagen etter operasjonen, var jeg i grunnen klar til å tusle min første tur! 
Før dette har jeg vært i posten nede i veien, og tuslet hjemme - men ikke noe tur. 

På med jakke og sko, mobilen i lomma og TRASKE ut! 

Nåja.. traske og traske..
-Mer snegle seg avgårde med vaggende skritt, sånn for ikke å "dunke" for mye i kroppen. 
På dette stadiet føler jeg vel at jeg kanskje hadde hatt en sjanse i et sneglekappløp
men å nå førsteplassen er kanskje litt optimistisk ;) 

Sakte men sikker snek jeg meg bortover veien. Et skritt om gangen, ja! 
Målet var vel egentlig ungdomshuset i dag. Det er jo ikke lange biten, men jeg kunne faktisk kjenne på skrotten at det var langt nok i dag. 
Og i samme slengen håpet jeg jo egentlig at ikke naboene så meg også; 
Kan umulig ha vært et vakkert syn.. (ler) 

Men herlighet for et nydelig vær! Det er jo en fryd å være ute! 

Ungdomshuset

I mitt snegletempo er det jo utrolig hva jeg får med meg i veikanten! 
Det oppdaget jeg plutselig at kunne være en fordel, og kamera ble flittig brukt! 
Ned på huk... Ta bilde... Opp igjen... 
Det gikk bra en stund. Vel og merke helt til jeg ble svimmel hver gang jeg reiste meg. 
Da ble hele den skrale skrotten min en smule vinglete, og kontrollen forsvant! 
Øynene gikk i kryss, og jeg måtte bare stå på stedet hvil til det verste gikk over og jeg følte at jeg 
faktisk stod i ro! 
Kanskje på tide å la være å sette seg på huk flere ganger ;) 

Men bilder fikk jeg da - av siste rest av sommer, og litt mer "typisk høst" :) 

Da jeg var kommet omtrent halvveis, så holdt jeg på å koke over av varme også! 
Herlighet!!! Er det MULIG å tåle så lite....??? 

LItt "mur" må man jo også ha med. 
Liker så godt denne forvitrede søylen hos naboen.. ;) 


Nesten hjemme, og der passerer jeg skiltet jeg har laget til Osteriet også. 
Det MÅTTE jeg jo ta bilde av ;) 


Og like rund svingen ligger Kråkeslottet vårt :) 


Og inne i sengen ligger frk.Skral atter en gang, og synes det er en helt passende plass
etter den (ytterst) strabasiøse turen til ungdomshuset. 


Kan ikke huske sist jeg presterte å bli SVETT og VARM av en så liten tur.... 
Tenk at bare for 13 dager siden var Bjørn og jeg på 7 timers sykkeltur i Spania... Og nå DETTE... 
Bare på grunn av en operasjon! Utrolig hvor mye energi som går med til heling....
Kan jo bli sjokkskadd av mindre! ;) 

Vi får satse på det går bedre i morgen ;) 


*BareMonica* 


#Tur #Rekonvalesens #Høst #Sol #Tveit #Operasjon #Opptrening #Bilder 

10 dager har gått!

10 dager har gått siden operasjonen, og det hele går egentlig som en drøm. 
Misforstå meg rett; Det har jo vært både vondt og slitsomt, men det går som en drøm i den forstand at alt gror som det skal, og man merker tydelig forbedring dag for dag :) 

Dag 2: Oppblåst og skral...! AU! 
Dag 4: Nederste plaster er fjernet. Fremdeles AU og mye luftsmerter etter co2gassen. 
Dag 6: Plaster på sidene fjernet og stingene like så - både på sidene og nede

Dag 7: Stingene fjernet også i navlen. Fremdeles en smule oppblåst: Jeg ar jo ikke midje, jo! 
Dag 9: Endelig begynner jeg så smått å kjenne igjen min egen fasong ;) Det går rette veien! :) 

De to siste dagene har jeg begynt å kjede meg. Sunnhetstegn, absolutt, selv om jeg synes det var 10 ganger bedre da jeg ikke kjedet meg. ;) 
Jeg har kommet så "langt" at jeg har lagt sammen litt klær (litt stress for jeg kan jo ikke riste dem!), plukket tomater fra plantene her, fått av sengetøyet (meeeget forsiktige bevegelser med dynene her, for de er kanskje litt tunge) - og lagt på putetrekk. Dynetrekk og laken overlot jeg til min kjære. 
Jeg begynner, med andre ord, så smått å fungere igjen, selv om hver ting jeg gjør tar mye lenger tid enn vanlig, og jeg må være forsiktig med samtlige bevegelser. 
Det som faktisk ikke er særlig ok er små, ristende bevegelser... 
Prøvde meg på en oppvask her, men det kunne jeg bare glemme! De rystelsene som kommer i kroppen av å bruke oppvaskbørsten, er bare ikke god. 
Vel... Så vet man det ;) 

Problemet med å klare så lite nå er jo at frustrasjonen kommer snikende.... 
De to siste ettermiddager har jeg vel vært irritabel og småsur, og min kjære merker det tydelig. 
Det er frustrasjoner over at kroppen blir fort trøtt... 
Det er frustrasjoner over å ikke kunne gjøre ting... 
Det er frustrasjoner over å føle seg en smule hjelpeløs, og at ingenting "går som det pleier". 

Luksusen derimot - den har vært at jeg har fått middag servert hver dag siden operasjonen! :D 
Fy søren, det er deilig! Det kan bare ikke beskrives hvor fantastisk det er å slippe å lage den middagen! ;) 
Den andre fordelen er jo at det blir mye blogging ;) 

Vel... 4 dager igjen nå til jeg kan lever litt mer normalt, men trening og tunge løft må pent vente til det har gått 6 uker. 

Ha en flott dag, der ute! :) 

*BareMonica* 


#Hysterektomi #Kvinneklinikken #Haukeland #Sykehus #Operasjon #Narkose #morfin #Smerter #Rekonvalesens

David - gutten med Downsyndrom

Her kommer "historien" om David. 
(Jeg nevnte det så vidt i forrige innlegg (fra Spania), og onsdagen der hvor vi var ute og spiste, og jeg møtte denne gutten.) 

-En liten historie som gjorde stort inntrykk på flere mennesker, og som brakte mye mer glede og følelser i folk enn jeg noensinne kunne forestille meg..... 

Vi sitter på en irsk pub i Spania. Det er kveld. Det er mørkt. 

(Fra venstre: Min mor, hennes samboer og min bedre halvdel)

Det er ennå ikke mange mennesker på stedet, men en del par og familier og vennegjenger sitter spredt utover bordene. 
Jeg sitter der med min kjære Bjørn, min mor og hennes samboer, Nils, og har bestilt meg en Irish Coffie. Hva annet bestiller man på en irsk pub? ;) 
Det er også levende musikk, hvor en mann med gitar står fremfor et pittelite dansegulv og synger sanger som er typisk for en irsk pub. 

Inn kommer en gjeng mennesker og setter seg på bordet like bortenfor oss. 
Jeg ser at det er en gutt med Downs med dem, og smiler litt for meg selv fordi de har tatt ham med på ferie. :) Herlig for ham å være med på "normale" ting, og endelig godt at foreldrene der ikke er av typen som "gjemmer ham bort". Jeg kan høre at de er fra Storbritannia. 
Det er to voksne par. Et av dem er foreldrene til gutten, og det andre - kan jeg tenke meg - er onkel og tante til gutten. 

Jeg sitter og betrakter dem litt i øyekroken. Gutten sitter og ser rundt seg med store øyne. Følger med på de han reiser med, som sitter og snakker sammen. 

-"Jeg tror jeg vil gå bort og høre om jeg kan by ham opp på dans", sier jeg til min kjære, mens jeg nikker i guttens retning. 
-"Ja, gjør det!" smiler min kjære. "Jeg satt og tenkte på om jeg skulle gå og snakke med ham, men dans er bedre." 
Min kjære smiler. Jeg smiler tilbake, reiser meg og går bort til de to kvinner som sitter ved bordet. 

-"Excuse me... Is this your son?"  ("Unnskyld meg.. Er dette din sønn), sier jeg til den ene kvinnen. 
-"No, It's my son!" (Nei, det er min sønn), sier den andre kvinnen, litt skarp i tonen, litt på vakt. 
-"Oh", smiler jeg. "Do you think it would be okey to ask him to dance With me?" ("Tror du at det ville være ok å be ham om å danse med meg?")

Moren nikker. Hun er blitt målløs. 
Jeg går bort til gutten, setter meg på kne fremfor ham (lager litt småskuespill da, vettu - for å løse opp stemningen), strekker ut armen til ham: 
-"May I ask you to Dance with me?" ("Får jeg be om denne dans?")
Totalt uten betenkningstid, får jeg et TYDELIG nikk med hode fra gutten, han tar min hånd og reiser seg. 
Jeg leier ham ut på dansegulvet. 
Der ute tar jeg begge hans hender. Det er tydelig at han ikke kan danse, og at dette er noe han ikke har gjort før. 
Jeg starter forsiktig. Bare holder ham i hendene og får ham til å holde takten, bevege seg etter musikken. 
Gir ham skryt for hver minste ting han klarer. 
Han slapper mer av. Det blir mer bevegelse i gutten. Jeg smiler til ham. 
-"Do you like it?" ("Liker du det?")
Han nikker kontant og ser på meg. 

Plutselig ser jeg i øyekroken at moren hans står langs med dansegulvet og følger med.
Gir sin sønn tommelen opp. Smiler og heier på ham. 
Og borte ved bordet står (de jeg tror er) onkelen og tanten og gjør det samme:
Tommelen opp, smiler og oppmundrer gutten. 
Han koser seg. Jeg koser meg. 

Jeg forteller ham hele tiden hva vi skal gjøre. Når vi skal gå litt rundt. Når vi skal gå andre veien rundt. Når vi skal gå bakover eller fremover. 
Da han ble varm nok i trøyen, ba jeg ham se på føttene mine og etterligne. 
Han tok utfordringen på strak arm. Ser ned på føttene mine og begynner å bevege dem likt. 
Hele kroppen til gutten er mer med, blir mer og med bevegelig og mer og mer "inn i" musikken, og jeg skryter av ham: 
-"You got this! It's great!" ("Du har taket på dette! Supert!")
Og flere ganger spør jeg ham om han liker det. Han storkoser seg! 

Musikken slutter og jeg neier til gutten og sier takk for dansen. 
Han raser avgårde mot bordet sitt, men blir stoppet av sin mor: 
-"David! Say thank you!!" (David! Si takk!!"). 
David kommer tilbake. Tar min hånd, bukker dypt og kysser meg på hånden, før han atter går til sitt eget bord. 

Tilbake står jeg og moren. 
Hun gråter...... 
Tårene renner nedover kinnene hennes og hun bare ser på meg og smiler. Gir meg en solid klem. 
Takker og takker og takker. 
Gråter mer.... 
Jeg blir helt overveldet... 
Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg forestilt meg at å danse med en gutt skulle frembringe slike reaksjoner! 
Hun fortsetter å takke. Gråter, takker, klemmer meg, gråter takker klemmer meg. Spør om jeg har erfaring med Downs, noe jeg overhode ikke har. 
Omsider går vi tilbake til bordene, smiler og vinker til David og setter oss ned. 



Min bedre halvdel forteller om reaksjoner til resten av familien der: 
Faren hadde først satt der med skepsis i blikket og fulgt med, tydelig usikker på mine intensjoner... 
Da han så skjønte at det ikke var "noe tull", så klarte han ikke mer. Han måtte gå lenger bak i lokalet, for heller ikke han klarte å holde tårene tilbake. Tanten gråt, og onkelen var tydelig rørt. 
Jeg sitter og måper.... 
Herlighet, da!! Jeg danset bare med gutten! 
Blir totalt overrasket over at en så liten "gjest" kan utløse så mange følelser! 

Ikke lenge etter skulle vi gå. 
Vi reier oss, og jeg snur meg mot bordet til David og vinker. 
Hans mor er der på sekundet! 
Hun spør pent om hun kan få ta et bilde av meg sammen med David, og jeg er jo ikke vanskelig :) 
Så der står vi, David og jeg, og holder om hverandre mens bilder knipses. 
Et stort kyss fikk jeg også fra gutten, en superklem fra hans mor, og resten av familien vinket og smilte til oss helt til vi var ute av synet......




...Tenk hvor utrolig lite som skal til for å gjøre så mange mennesker glad...!! 

På familiens reaksjon er det TYDELIG at de møter mye "dritt";
Når en dans får hele familien til å gråte, viser det at det er noe hakkende galt med vårt samfunn!
Det burde være helt normalt å danse med en gutt med Downs..... 

Hvor er inkluderingen og nestekjærligheten? 



#Downs #Downsyndrom #Samfull #Ferie #Reise #Familie #Holdninger #Forventninger

Tur til Tørrvika (Torrevieja, Spania)

Min mor og hennes samboer har leilighet i Spania og nettopp i "Tørrvika"... 
Huset (en "klynge" på 4 leiligheter) stod nybygget og innflytningsklart for omtrent et år siden, og min mor og Nils var i full gang med å handle, innrede og gjøre det hele hjemmekoselig :) 
Så går jo året. Mor og Nils var der nede store deler av vinteren, og nå i begynnelsen av august reiste de ned igjen, og denne gang var Bjørn og jeg også invitert ned en uke for å se på herligheten, og ikke minst få LITT sommer dette året! 
DET har det skrantet på, kan man si. 
Men så er det jo sånn at vi har hatt en smule dårlig råd dette året, så jeg takket vel pent nei til å reise nå, og sa at det måtte utsettes. DET ville ikke min mor ha noe av, så jaggu spanderte hun tur på oss! Flybillett til både Bjørn og jeg - og en uke i deres leilighet sammen med dem! 
Herlighet, så luksus! :D 

Som sagt, så gjort, og mandag 28.august kl.00:09 landet vi i Alicante, hvor mor og Nils stod og ventet på oss da vi kom gående ned i ankomsthallen :) 
Ca. 45 minutter tok det å kjøre fra flyplassen og til leiligheten - og det i stummende mørke, så vi fikk ikke ett noe som helst av landskapet den kvelden ;) 
Varmt og stjerneklart og virkelig NYTE en øl på terrassen før vi alle gikk i seng.


Det er utrolig flott på terrassen der, med glassrekkverk rett ut i skogen, hvor Nils har montert lys bortover, så det lyser opp hele skogen på baksiden av huset. Det gir en steming som ikke kan beskrives når man sitter der i mørket og betrakter.

Dagen etter våknet vi til.... REGN! 
Jammen herlighet da! Var det ikke nettopp det vi reiste i fra? 
Og ikke nok med regn... Det skulle regne i to døgn, storme og lyne og tordne og det var ikke måte på! 
Vi hadde reist fra asken til ilden! ;) 


Det bare BØTTER ned..... 


Man kunne virkelig se det på bassenget også; En "hel flis" økte vannmengden med i løpet av kort tid! 


Vi begynte jo dagen i stor stil! I T-skjorte og shorts og det meste... Men utover ettermiddagen ble det altså erstattet med bukser, jakker, hetter, tepper og gudene vet hva vi pakket oss inn i der.. Men UTE skulle vi jo sitte.. Vi er jo i syyyyyden, jo! ;) 

Tirsdagen ble en rolig dag "hjemme",
men onsdagen trosset vi regnværet og bega oss ut på museumsutflukt! 
Jeg hadde rotet opp "Museo del mar y de la sal" - som da betyr Museum av sjø og salt, som er det hele Torrevieja er bygget opp på fra gammelt av. 
Og avgårde kjørte vi! 
Nils har kjøpt bil der nede, så mobile er vi, og en liten 20-minutters kjøretur brakte oss til sentrum av Torrevieja, og bena brakte oss fra parkeringsplassen og bort til museet.


Regn og vått, og Nils går i regnjakke! :D 
Museet i seg selv var litt skuffende... Altså misforstå meg rett; Det var utrolig flott laget til, og man fikk se mye av historien til Torrevieja og hvordan byen ble bygget opp, og hva folk livnærte seg av - men.... Det hele stod på Spansk, og der må vi vel alle i følge kaste inn årene... 
Så jeg forlot museet med en masse "salt og sjø" i hjernen, men mitt vitebehov - som hadde blitt stimulert av å LESE - forble ustimulert, og jeg føler bare jeg har SÅ mangelfull kunnskap om nettopp grunnleggelsen av Torrevieja.. Nedtur! 
Den "traumatiske opplevelse" av å ikke vite ALT tilsa at man virkelig trengte en ØL! 
Veien gikk ned til havnen, og joda... Jeg skal SI vi fikk øl! 



Nils bestilte en stor øl til hver av oss (Bjørn og jeg), og mens vi ventet på serveringen,
så sitter Nils der og flirer....  Hm... Vi skjønte fort hvorfor!: 
Ut kommer kelneren med 1 LITER ØL til hver av oss - i noen GIGAGLASS som man omtrent måtte ha kranebil for å løfte, og Nils' glis ble jo bare bredere og bredere. ;) Joda... Jeg elsker jo øl, så dette var en utfordring jeg tok på strak arm. Verre var det med min bedre halvdel, som i bunn og grunn klarer seg med en halv halvliter om gangen. ;) Men jammen tok han utfordringen han også, og glasset ble tømt, selv om det siste var både varmt og dødt før han kom så langt ;) 

Vi kjørte hjem igjen for å slappe av litt, og jaggu klarnet det opp der om ettermiddagen! :D 
Det måtte utnyttes for fult gir, og min kjære var IKKE sen!

Og jeg var ikke langt unna jeg heller ;) 

Kvelden gikk med til middag på "The Stone Grill". 
Et utrolig spennende utested hvor all mat ble servert på GLOVARME stenplater. Kjøttet var tilnærmet rått da det ble servert, og man skar opp og stekte det selv, nettopp på "tallerkenen". På den måte får man jo kjøttet akkurat som man selv ønsker! :D 
Spennende sauser og tilbehør,
og det var EN av de to middagene jeg VIRKELIG husker fra denne ferien :) 
Levende musikk fikk vi også til maten :) 


Etter maten gikk vi "rundt hjørnet" hvor det var en irsk pub. Da bestiller man selvsagt Irish Coffie ;) 
Og denne kvelden skjedde en opplevelse jeg sent vil glemme....
Men den opplevelsen krever et eget innlegg, for i tillegg til å være meget spesielt, så er det også noe som andre bør tenke over, så det sparer jeg til et annet innlegg: Det innebærer en kjempegod opplevelse med en gutt med Downsyndrom og hans familie - og krever en plass for seg selv :) 


Torsdag!


Etter en lang og god torsdagsmorgen med frokost på terrassen, sol og varme,
fant min kjære og jeg ut av vi skulle gå oss en tur. 
Jeg sjekket kartet, og så at det var omtrent 35 minutter å gå ned til stranden, så det ble jo et mål. 
Vi trasket avgårde i varmen, og så på alt som var å se på: 
Palmer, trær, hus, byggeprosesser, apelsintrær, folk og det meste. 
Varmt var det også, og for oss vestlendinger som ikke har hatt sommer i det hele tatt,
så er 28 grader rimelig varmt! 
Men det var også utrolig godt. :) Ut og bevege kroppen etter å ha sittet i bil eller hjemme, eller på en pub de andre dager, så det trengtes sårt :) 
Vi prøvde jo selvsagt å finne andre veier å gå ned til stranden, noe som resulterte i at vi måtte gå lange omveier fordi vi kom ned til privatstrender, men så fikk vi jo se enda mer, noe som ikke er å forakte i det hele tatt! 
Vel nede på stranden tuslet vi barbent i vannkanten med skoene i hånden helt til vi kom bort til en strandbar i enden der. Og der ble vi sittende og betrakte livet. Her var også en HERLIG bris, så temperaturen var HELT perfekt! :) 

På veien tilbake fant vi en annen vei å gå, og kom litt på baksiden av all turismen. 
Plutselig var "alt borte", og det eneste vi så var trær, papegøyer og veien. Helt fantastisk! :D 

Fredag!
Enda en gang satt vi nesen mot Torrevieja! 
Og atter en gang var målet noe jeg hadde funnet på nettet før vi reiste fra Norge: Hver fredag er det et GIGAMARKED på en GIGAparkeringsplass i Torrevieja. 
Etter det jeg har hørt er det "nettopp" blitt flyttet dit, for tidligere var markedet "gatelangs" i Torrevieja, og mange av beboerene klager på at de ikke fikk ut biler den dagen, og på støy. Så nå er det flyttet. Og plassen var jo i bunn og grunn genial 
Det var boder på boder så langt øye kunne se,
og det tok en EVIGHET å gå igjennom hele markedet! 
Og de selger ALT: Klær, sko, væsker, tepper, gardiner, grønnsaker, kjøtt, pålegg, leker, sengetøy, stoff i metervare, sjal, kjøkkenting, panner og kaseroller, visper og sleiver og det er et herlig sammensurium av ALT. I tillegg er det jo også spisesteder midt inne blant alle bodene, med stoler og bord, mat og brus og øl og vann, og KLART vi måtte benytte oss av den slags også ;) 



Etter markedet ville vi tusle litt i Torrevieja, spise litt mat og bare se litt. 

Litt skuffende er det jo at ingenting er tilbake av "det gamle" Torrevieja - og ALT er nybygg. 
Det setter liksom en liten demper på dette med å gå rundt og se. Men kjekt er det allikevel - og maten var fortreffelig! :) 

Lørdag! 
Lørdag ble Bjørn og min dag. Vi lånte syklene som Nils' datter og mannen har kjøpt,
og som står i leiligheten året rundt. 
Syklene ble klargjort, det vi trengte ble puttet i sykkelbaggene, vannflaskene ble satt i stativene, setene ble innstilt til riktig høyde, and off we went! 
Igjen var kartet studert, og jeg fant ut at å sykle langs kanalen sydvestover
ville bringe oss på spennende steder. :) 
Ved selve kanalen er det jo ikke noe "spennende" i den forstand; Altså ingen byer, eller spisesteder og sånne ting, men kanalen går litt lenger inne i landet og man får med seg mye mer av det lokale i området. Kanalen brukes jo til jordbruket, og langs kanalen er det nettopp jordbruk! 
Vi syklet fra leiligheten og "strake veien" nordover til kanalen,
og derfra fulgte vi denne i 2 mil sydvestover. 
Langs kanalen var det utrolig vakkert det første stykket! Plantefelt overalt, og det var appelsinfrukter og sitrusfrukter som domierte. 
Grønt så langt øye kunne se! 
Den siste delen vi syklet langs kanalen ble overtatt av "plast"!
All jordbruket var her dekket til i bygninger som bestod av bygningskjelett dekket med plast. 
IKKE noe vakkert syn, og heller ikke noe koselig sted å sykle - men allikevel utrolig interessant å se hvordan de driver sitt landbruk. 
Noen steder var det sauegårder, men dette var i fåtall. 




Etter 2 mils sykling var vi like nord for San Javièr, og 5 km strake veien sydover brakte oss igjennom selve San Javièr og strake veien nedover luksusboulevarden ned til stranden! Her var det ingen tvil: De med penger bodde her! 
På stranden var det private klubber, med bygninger til en sum man bare kan drømme om, og ut i fra bygningene i strandkanten, strakte det seg brygger - hvor det var både stoler og bord og servering for sine eksklusive medlemmer. For å komme ut på disse bryggene måtte man igjennom selve bygget - og døren var låst: Kun for medlemmer! 
Man så det også på selve strandpromenaden. DETTE var VIP-strøket! 
For ikke å snakke om husene og leilighetene som lå ovenfor strandpromenaden igjen... 
Luksus, luksus, luksus! 

Vi parkerte syklene i et sykkelstativ på strandpromenaden der, og fant oss et spisested for lunsj. 
Plutselig blir Bjørn superhappy mens han lese menyen! Han hadde funnet noe han virkelig hadde lyst på, og snakket om små, tynne skiver av oksekjøtt og noe greier. Jeg kastet meg på og bestilte det samme. 
Og ut kommer....???? KALD TOMATSUPPE med paprika, agurk og kurtonger.... 
WTF??? 
Jeg var bare SÅ superskuffet, og det samme var Bjørn! 
Det var virkelig ikke dette han trodde det var, og ingen av oss hadde vel lest menyen, tydeligvis... 
SUPPE... 
KALD suppe.... 
MEGAnedtur! 
Det ble jo en del latter av dette her,
og du kan TRO Bjørn har fått høre om SUPPE like siden den dag! ;) 

Vel... Absolutt ikke fornøyd med måltidet - men mett om ikke annet - så syklet vi videre. 
Planen var å sykle langs kysten tilbake. Her er det masse folk og mye og se på, og det er aldri langt mellom pitstoppene ;) 

Og første pitstopp ble en pitteliten lokal pub i El Mojòn - IKKE langt fra luksusstranden, men allikevel nesten helt avsides! 
Jeg ELSKER sånne steder! 


Etter en øl fartet vi videre langs kysten og til Cala del Cargardo.
Her har de et innebygget "baseng" til båtene, og moloen er malt i masse forskjellige farger! Inne ved båtene er den lyseblå, som er lett å se på bildet. Utenfor er hver stein i moloen malt, i rødt, gult og hvitt :) 



Ferden bar videre til Playa Rocamar, som er det høyeste stedet langs kysten på den strekningen vi syklet. Her drakk vi en brus, og satt og nøt utsikten. Det ene bildet med syklene er tatt tilbake der vi kom fra, og det under er tatt den veien vi skal. :) 
Også er det min kjære - med BÅDE caps og sykkelhjelm og sneipen i kjeften.. HAHA :D 

Videre syklet vi. Stoppet et par steder, så på litt ting hist og her, og tilbake i leiligheten var vi ikke før kl.1900. Da hadde vi vært på veien i 7 timer, tilbakelagt 5,3 mil, fått i oss SUPPE, vann i store mengder, noen bokser brus, og noen øl, sett mange flotte steder, mange spennende steder, mange koselige steder, mye strand, mye turister, og vi storkoste oss virkelig! 

Søndag! 
NYE PLANER! :D 
Den siste dagen i Spania fant vi ut vi skulle på grottevandring! 
Bjørn hadde funnet en del grotter i nærheten av Murcia, som er omtrent 1 time å kjøre fra leiligheten. 
Vi satt oss i bilen og kjørte avgårde, og på veien sjekket Bjørn ut nærmere hvor det var. Det viste seg å være nesten 45 minutter nordover fra Murcia igjen, så det ble jammen en lang kjøretur! 
Veiene var motorvei store deler av ruten, men på slutten der ble vi geleidet av GPSen ut på smale lokale veier in the middle of nowhere
Vi kjørte og kjørte og kjørte... 
Og de siste 400 metrene var bare virkelig humpete grusvei! 
Og vi ender opp..... Her: 

Et skur i ingenmannsland med en infoplakat inni, samt to mennesker som står der inne og pakker ned saker og ting.... 
Vi kaver oss ut av bilen alle 4 og går inn og snakker med disse to.. 
Det viser seg altså at det er guidet tur, en kl.10 om formiddagen, og en kl.12....
Og her står vi, kl.13:30 og får beskjed om at det er stengt, ferdig, og "kom igjen i morgen".... 
Djeeeeez!!!
Var det noen som hvisket "bomtur"??
Og selvsagt: Når man først SKAL gjøre en bomtur, så må det jo være en SKIKKELIG en, hvor det er milelangt å kjøre, og ikke en skitt i nærheten som da heter butikk, eller resturant, eller i det hele tatt bygninger...! 

Så hva gjør man? 
Uten noe særlig valg, var det å sette seg pent inn i bilen igjen, snirkle seg ned grusveien, tusle avgårde på smale lokale veier, frem til man atter en gang nådde motorveien. Derfra bar det strake veien til Murcia! 

Det som slo meg da vi kom til Murcia, var at alt var STORT. 
Tærne var gigantisk og folkene så ut som maur i forhold! Bygningene var også svære! 

Vi parkerte og peilet rett inn på en liten restaurant, og fikk endelig noe drikke og noe mat! 
Sulten og tørst var vi hele gjengen, og samtlige var småsur og irritabel over bomturen. 
Men en virkelig god salat fikset det hele, og ølene var heller ikke feil når det kom til den saken! 

Vi tuslet litt rundt i Murcia før vi kjørte hjem, og fikk med oss en vanvittig GEDIGEN gammel kirke, som var gjort om til et katedralmuseum. 
Da måtte vi jo inn og se, og det var rimelig formidabelt laget til, det skal de ha! 
Og selvsagt: Alt var gedigent, også innvendig! 

Vel hjemme i leiligheten ble det avslapping noen timer før siste kvelden skulle tilbringes på en thairestaurant ikke så langt fra leiligheten, men langt nok til at vi kjørte ned der alle mann. 
og her fikk jeg det ANDRE måltidet jeg virkelig husker fra denne turen! 
Herlighet, det var god mat! 
Pekingand med plommesaus,  pannekaker, vårløk og et eller annet annet ;) 
Det var så sinnsykt godt, at for første gang på så lenge jeg kan huske, så spiste jeg for MINST 2 personer! Og DET skal virkelig noe til for en person som overhode ikke er matglad ;) 


Her ble vi sittende en god stund.
Alle var superfornøyd med maten, stemningen, været, stedet, og alt ble bare herlig! 
Etterpå vandret vi gatelangs i "pubgaten" nedover der. Igjen er det dette virkelig turistpregede,
men utrolig koselig allikevel. 

Så var siste kvelden over, og etter en god natts søvn ble frokost inntatt, baggen pakket,
og vi ble kjørt til flyplassen......

Tilbake i Bergen, med nydelig blå kveldshimmel, god temperatur og det hele, så bar det strake veien hjem ti min mors leilighet. 
Den ligger ikke mer enn 15 min kjøring fra flyplassen, og her skulle vi tilbringe natten: 
Det er også nært sykehuset, og morgenen etter kl.0700
skulle jeg møte på Kvinneklinikken for operasjon - og full hysterektomi ;) 
Her går det slag i slag! 

*BareMonica* 


#Torrevieja #Spania #Reise #Ferie #Familie #Leilighet #Sykkel #Sykkeltur #Turist #Bil #Biltur #Tur #Strand #Sjø
 

Resten av våren/sommeren.....

...... Resten av våren/sommeren har bestått av.... 


Tur med guttaboys i skogen. Da må det jo både grilles og lekes i elven! ;) 



17.mai i Bergen sentrum ;) 



Vi fikk oss også en herlig tur til Danmark - og sølvbryllup til min kjære Bjørns søster! 
Herlig!! :D 



VIRKEIG nyte de ytterst få dagene med sol og sommer i Bergenstraktene... 



Fjellturer hjemme hos meg selv :) 



Sofakos og film med Bøllefrøet mitt ;) 



Besøk av min datter og samboeren :)



Tur til Gausdal og grillfest hos Terje med godgjengen! 



Kjøre, kjøre til Halsnøy i 50årsdag til en tidligere kollega av min kjære ;) 



St.Hans - og sommerfest hos naboen med levende latinomusikk fra gruppen Sol



Maaaaling, selvsagt - som jeg skrev om HER! 



En halv hjort kjøpte vi også. Så en lørdagskveld ble tilbrakt med partering ;) 



Fugleredning har også vært en del av sommeren! 
Denne lille tassen hadde en krasj i vinduet her, og var borte-vekke i nesten 20 minutter 
før den våknet til liv. Heldigvis ingen varig skade på lille tassen! 



Bøllefrøet og jeg har tegnet! Her litt opplæring av knerten i skyggelegging ;) 



Så var de disse STYGGE veggene og dørene hjemme hos oss.. 
På tide å gjøre noe! Ut og handle maling og komme i gang! Bort med stygge veggmalerier 
og GRUSOMME orangebrune dører! 



I stedet ble mine malerier hengt opp etter at veggene hadde fått 3 strøk ;) 



Hundepasser har vi også vært. De to gamle; Eragon og Lille My var her en uke på sommerferie. 
Da disse to kom i hus hos min eksmann, så bodde også jeg der. Så begge hunder er kjente. ;) 



Så gikk turen til Finnskogen - i bobil! 
En gjeng på 50 mennesker møtes der i år som i fjor, og det var noen fantastiske dager! :) 



Jeg har lekt frisør for Bøllefrøet, og han ble meget fornøyd ;) 

 


Deretter reiste Bøllefrøet og jeg atter til Gausdag og til Terje! 
Han har en sønn som er 1 år yngre enn Emil, og de to gutter har ikke sett hverandre på 3 1/2 år! 
På tide å gjøre noe med saken + at vi VIRKELIG trengte litt pent vær ;) 
Det ble både Hunderfossen og Helvete og ungdommene koste seg! :) 



Så var det bobilen da... Etter Finnskogen (hvor markisen var våt), så gikk det 3(!) uker før 
det var pent nok vær på Vestlandet til at jeg kunne sveive ut denne hersens markisen og tørke den... 
Djeeeeez....! 



Og min sønn kom med gave til mor: 
Forkle i SKIKKELIG Ingrid-Espelid-Stil som han hadde laget på skolen. 
Han fant ut at han skulle bruke ET ANNET forkle på skolen, for dette her var for damete ;) 
Akkurat min stil! -NOT-  :D hehehehe :D 



Bøllefrøet og jeg kjørte også til Stord på besøk til min datter og hennes samboer. 
De flyttet i løpet av sommeren og fikk seg en MYE penere og større leilighet med 
MYE bedre beliggenhet! Herlig når det ordner seg ;) 



Så var det dette gamle, stygge kjøkkenet da... 
Det ser jo egentlig bare ikke ut, og med tanke på at jeg skal LEVE her en god stund før 
det blir nytt kjøkken, så mååååå jeg gjøre det litt "midlertidig koselig". :) 
Først laget jeg "litt mer kjøkkenbenk" på høyre side av komfyren. Der har det jo bare vært 
"et hull" - og vi mangler benkeplass! Ned i kjelleren og sage og styre og montere og VIPS - 
mer plass :) Det gamle bordet skulle jo også fikses.. Og når jeg så på kjøkkenbenk, NY kjønnebenk
og kjøkkenbord, så var det altså 3 forskjellige farger, og mye slitt og gammelt.. 
Så jeg bestilte kontaktplast! Juhuuuu, det er moro! :D 
Utseendet endret seg drastisk i løpet av en liten time, og alle overflater på kjøkkenet er nå i harmoni! 
Deilig! 

Og dette ble gjort like før vi reiste til Spania
Og den turen forteller jeg om i neste innlegg! :) 

*BareMonica*


#Sommer #Vår #skog #Tur #Ferie #Gausdal #Finnskogen #Halsnøy #Hunderfossen #Helvete #Oppussing #maling #Besøk

Vinterforberedelser på tøflene

Atter en gang skal tøflene fikses på. ;) 
Disse rosa kantene oppe ble fikset for 1/2 år siden, men nå er de blitt alt for vide. 
Ergo er det heller ikke spesielt varme i dem, for de faller bare ned... 


Da er det å sette i gang å hekle nye "greier" til anklene, og denne gangen litt strammere,
og med mindre heklenål. :) Men fremdeles er det "stretch" så det holder, så de er mer enn 
stor nok uken å være stramme :) 


Sy dem på tøflene, etter at de rosa kantene er fjernet. 
Ja, de ser virkelig TEIT ut nå.. HAHA :D Men de blir bedre når de er på ;) 
Og som man ser er har jeg lappen bunnen enda flere ganger ;) 


Så var de på! Høye, deilige ankelvarmere som kan justeres: 
Enten HELT oppe.... 


.....Eller nedbrettet.... 
Alt etter hvor kaldt det blir ;) 


Nå er jeg klar for kulde, og her oppe i fjellet er det ikke lenge til den kommer ;) 

*BareMonica* 


#Hekling #Garn #Tøfler #kulde #Vinter

Magen min liker ikke Valg!

Valgdagen, jah... 
Det var i dag det ;) (som om DET var mulig å overse, liksom... ;) ) 


Jeg startet rundt kl.16:30. 
Den nyopererte kroppen min skulle ha seg en dusj, noe som i grunnen er et stor 
anstrengelse i seg selv i disse dager. 
Men ren må man da være når man skal ut døren! 
Pust og pes og komme meg ned trappen og inn i dusjen. 
Vaske og nyte vannet som renner. 
Tørke - og begynne å pese... 
Pust - pes - pust - pes
Kroppen vil jo ikke helt være med på dette her enda, og det å tørke tær er det mest kompliserte. 
Men jeg kom igjennom hurdelen i dag også, og til min store glede var jeg ikke like sliten
etterpå som jeg har vært før. 

Vel... Det var jo helt til jeg sorterte noen vaskeklær som min kjære skulle sette på i kjelleren... 
Og laget meg en skive og en kopp te... 
DA var det nok. Og DA ga magen beskjed om at nå, Monica... 
NÅ tar du det med ro! 
Den gir beskjed med en underlig, liten, ekkel kvalme. Og man begynner å svette. 
ALT blir ubehagelig! 


Med andre ord: Skiven ble inntatt i horisontalen. Og her ligger man da......!

En times tid senere var jeg ute av sengen. 
NÅ er man klar...! 
.........................nope..........................
Tilbake i sengen... 
En times tid senere var jeg ute av sengen igjen! 
NÅ er man klar...! 
Og nå gikk jeg uansett, for det nærmet seg jo slutt på valgdagen, og å utsette 
HELT til siste liten er jo bare tull.
 
Min kjære og jeg kom oss i bilen, og av (på den tiden) uvisst hvilken årsak, så skulle altså
min kjære kjøre den VERSTE veien; Ned Hagabakkane..... 
Jeg protesterte, men han forsikret meg om at vi skulle kjøre forsiktig. 
Logikken hans krasjet fullstendig med min, og hvorfor DEN veien skulle være bedre 
enn den andre var meg en gåte... Den er mye mer SVINGETE, og det er fartsdumper
hele veien på slutten der.... AU, liksom!!!!!

Som om ikke det var nok, så var det ørten mennesker som skulle opp til fotballbanen, så vi måtte
ut i grøften ørten ganger på de smale veier grunnet møtende trafikk. 
Bremsing er jo heller ikke kult for magen.... 
Og for hver eneste hump spente jeg benmusklene, så jeg ikke satt i setet... 
Og for hver eneste sving låste jeg albuene på siden av setet så jeg ikke skulle slenge.... 

Etter MYE om og men med alle disse bilene som skulle OPP, så kom vi oss NED, kjører mot skolen
og over alle fartsdumpene. Så kommer vil til kommunehuset, og min kjære sier: 
"Det er her på kommunehuset, ikke sant?" 
UGH!!!! NEI!!!! Det er på ungdomsskolen for he*******!!!!
Det tilsa over enda flere fartsdumper for å komme ut til veien opp til skolen.... 

(Og nå føler jeg jo at jeg må fortelle grunnen til at han ikke vet det: 
Han er ikke norsk statsborger, men dansk.. 
Ergo får han ikke stemme og han får heller ikke noe valgkort. 
Så han har rett og slett ikke fått med seg at det var på ungdomsskolen)


Og da DET gikk opp for ham, så skjønte han plutselig mine protester på Hagabakkane,
og han ble jo virkelig lei seg for at han hadde tatt den veien... 
Men jeg hadde jo kommet med innvendinger uansett om det var på skolen eller kommunehuset:
-For Hagabakkane er uansett AU på min opererte mage! 

 
Rød vei = Hagabakkane
Grønn vei = "Rett vei uten særlig svinger" - inn ved Frøland

Magen var ute av laget og jeg hadde vondt da vi endelig parkerte ved skolen.
Irritabel og frustrert kom jeg meg ut av bilen og inn til et valglokale som var tilnærmet tomt:
To mennesker var der på den tiden, så det gikk som en drøm! Bare INGEN venting! :D 
Kjentfolk satt også ved valgurnene der, og det er jo alltid kjekt :)

Og turen tilbake til huset gikk.... 
....RETT VEI....!! 
YES! 
Jeg både overlevde og fikk gjort min borgerplikt! -Og har tilgitt min kjære! ;) Thihi! :D 

.....Tilbake i horisontalen for resten av kveden....

*BareMonica*


#Valg #Valglokale #Valgkort


 

Superinspirert! :D

I tiden etter at Samnanger Kunstlag hadde utstilling i SMIO, Tysse, 
så kom inspirasjonen rasende! 
Det var ikke måte på heller! Jeg skulle male ALT, øve på teknikker, bruke farger, 
male en masse greier jeg aldri har hatt interesse for før, og det var ikke måte på! 
Det er bare SÅ herlig når en sånn BØLGE av inspirasjon kommer sigende! 

Det resulterte i MYE! 

Først ble jeg ferdig med maleriet av min kjære: 

Akryl på papir - A2-format - (42x59,4cm)
Og en video av prosessen finnes HER! 


Og min sønn måtte også ned på lerret - men med en HELT annen malestil: 

Akryl på lerret - 30x30cm


Deretter hadde jeg noen "test" på vann og diverse: 

Akryl på papir - 32x35cm



Akryl på papir -  A2-format - (42x59,4cm)


...Og effekter i glass og metal - dette med blyant... 

Blyant - 15x23cm



Blyant 13x15cm
 

Og en blanding av veske og glass: 

Akryl på lerret - 30x30cm
Og en video av prosessen finnes HER! 


Pels og øyner måtte også inn i bildet: 

Akryl på lerret - 30x30cm



Akryl på papir - 30x35cm



Akryl på lerret - 50x50cm
En video av prosessen finnes HER! 


Og i tillegg kom det et lite abstrakt bilde også: 

Akryl på papir - 15x45cm


All inspirasjonen skulle jo ut med det samme, og det kom den også! 

Så fikk jeg inn noen bestillinger: 
Den ene var naboen her, som driver Osteriet i Samnanger. 
Hun trengte nye skilt til veien her, og spurte meg om det var noe jeg kunne ta på meg. 
Noen forlsagsskisser ble sendt frem og tilbake, og jeg gikk i gang. 
Resultat: 

En video av prosessen finnes HER!


Jeg fikk også en bestilling fra min datter: 
Hun ville ha en giraff og en elefant i stuen! Men det skal jo ikke være hva som helst!
Hun vil ha sine spesielle fargesprakende bakgrunner, så der ble det også en masse testing,
og bilder sendt frem og tilbake og min datter ble happy med bakgrunnen. 
Jeg er nå ferdig med giraffen - og elefanten står for tur! 

Akryl på papir - A2-format - (42x59,4cm)

Nå gjenstår å få elefanten ned på lignende bakgrunn, og deretter har jeg 
enda en bestilling liggende på 2 skilt som skal lages i forbindelse med en 
Trollskog. :) 
Spennende prosjekter! 

Nå gleder jeg meg bare til magen gir meg lov til å "sitte i malestilling" 
etter operasjonen - så er jeg i gang igjen! :) 

*BareMonica* 


#Maling #Akryl #Blyant #Tegning #Malerier #Kunst #Kunstner #Art #Kreativitet #Inspirasjon

Tomatene mine!

Sist jeg blogget (i vår) holdt jeg jo på med dette grønnsaksprosjektet mitt. 
Og det holder jeg vel på med enda, men hele grønnsakshagen er 
redusert til tomater. ;) Resten ville ikke være med meg her hjemme, 
noe som i bunn og grunn ikke var uventet med tanke på at jeg har så lite
grønne fingre som overhode mulig.. hehehe :D 
Sist jeg la ut et bilde av min lille tomat, så den sånn ut: 


Pittelilleminitomaten - som tok en EVIGHET å komme bare til dette stadiet..!!

Men tomatene ville tydeligvis være med meg, og det bokstavlig talt vokste
meg over hodet....! Det sa plutselig PANG og den SKJØT i været, og innen
få uker måtte den bare fjernes fra vinduet den hang i og plantes om, få klatrepinne og det hele! 

Dette her var i sommer... Den er blitt høyere enn meg - og den er blitt plantet om! 

Men den skulle IKKE gi seg der, atså! 
De to første minitomatene ser dagens lys! 
Størrelsen her er omtrent 5 millimeter i diameter, så store greiene er det ikke ;) 


Den ble så svær at den skrapet i taket, og jeg måtte faktisk SENKE den og spre den utover! 
Her er den over 2 1/2 meter høy når den er utstrakt! :O 


Og tomater i haugevis spretter frem! 


Og de begynner å bli røde!


Og pr i dag er de fleste av den klare til å spises! :D 




Og jeg har fremdeles STOR jobb med å holde planten NEDE i høyden! 
Den skyter i været konstant og vokser som ville fanden! 
Nå er den også borti 3 meter høy, og jeg holder den nede - og holder den nede - 
OG HOLDER DEN NEDE.... 
hehehehehe :D 
Det er visst enten-eller hos meg: 
Enter DØR plantene/grønnsakene med EN gang - eller de bare STORTRIVES!

*BareMonica* 


#Tomater #Tomatplante #Grønnsaker #Vekst 

Samnanger Kunstlag og utstilling

Her i vår skjedde det noe litt uvanlig :) 
Jeg ble faktisk sjanghaiet! Her hjemme på min egen terrasse! 
En søndag formiddag satt min kjære og jeg ute med hver vår kaffekopp og en røyk. 
Naboer kommer og går, for alle må forbi vårt hus når de skal til postkassene,
og hilsener og noen ord blir alltid utvekslet. 
Vår ene nabo kom gående på tur sammen med en kvinne vi ikke hadde sett her oppe før,
og før vi visste ordet av det, så stod hun oppe på terrassen med oss: 
"Hei! Jeg har fått høre at du maler!"
Og der var det gjort; Jeg ble sjanghaiet til å være med på årsmøtet i
Samnanger Kunstlag - som jeg da ikke engang var medlem i! 


(Samnanger Kunstlags forsidebilde på facebook) 

Jaja... Treg er man jo ikke, så jeg hang meg på,
og uken etter ble jeg hentet av samme kvinne, og vi kjørte avgårde til møtelokalet :) 
Jeg hadde min store plan klar: 
Ikke si for mye, men egentlig bare lytte til hva de gjør på,
og hvordan de jobber, og da melde meg inn som medlem etterpå. 
Det er noe med at jeg har alt for lett for å "blande meg",
og VIPS, så er jeg inni noe jeg egentlig ikke vet noe om.... 
Så jeg hadde min plan: Holde meg litt i bakgrunnen. :) 

Og jeg klarte å holde det.... En stund.... 
Men det var helt til det ble snakk om det nye biblioteket i Samnanger.
Der har nemlig Samnanger Kunstlag fått spørsmål om de kan lage noe til ene veggen, og vel...
Forespørselen var noe "vag": "Dere kan jo bare lage forskjellige ting, så kan vi velge...." 
Altså HALLO??? 
Skal 18 kunstnere (19 med meg) bruke en masse tid på å lage sine egne ting
- også skal de velge noe av det? 
Det synes jeg faktisk var i overkant frekt.... 
Så jeg klarte jo ikke å holde kjeft. 
Jeg kom selvsagt med forslag om at de faktisk måtte komme med noe mer konkret,
så man visste hva de ville ha, og at jeg synes det var ganske urimelig
at man bare skulle lage en masse til dem, som de kanskje ikke ville ha. 
Og de var enig.... 
Og VIPS - før jeg visste ordet av det, så var jeg valgt inn i styret i kunstlaget... 
-Som jeg for øvrig ENNÅ ikke var blitt medlem av- hehehe :D 

Det var jo i grunnen akkurat det jeg skulle unngå.... 
Jeg skulle IKKE blande meg for mye med det samme....! 
Klarte selvsagt ikke å holde den, nei ;) 

Vel hjemme igjen etter et ganske så interessant møte, 
betalte jeg kontingent til kunstlaget, og var dermed medlem også ;) 

**************************************************'

Så var det utstillingen her i juni. 
Samnanger Kunstlag har utstilling en gang i året i SMIO i Tysse, 
og dette året var jo selvsagt ingen unntak. 


Jeg hadde "fått beskjed" om at jeg også måtte stille ut, så jeg var allerede i full
gang med å finne frem tegninger og malerier jeg ville ha med på utstillingen. 
Dessverre er det jo ikke så mange av de malerier jeg har som jeg er sånn
superfornøyd med, så en del av maleriene var bare med for å vise mangfoldet i det jeg maler. 
Jeg har jo ikke akkurat noen "stil" når det kommer til sånt. 

Men jeg fikk da 18 bilder klare og innrammet! 
Her ligger de strødd utover gulvet hjemme :) 


Og i dagene opp mot utstillingen var det å gjøre klart i SMIO: 

Her har jeg fått opp mine bilder på veggene. 

Vi var til sammen 8 kunstnere denne gang, fordelt på 2 relativt store rom. 
Og her kommer en ramse med bilder fra selve utstillingen: 


Kunstner: Njål R.Soleng


Kunstner: Njål R.Soleng


Kunstner: John Widar Storlid


Kunstnere:
(venstre) Melinda Bolstad, (midten 3 bilder) Margunn Lønnebakken, (høyre) Anna Sævold

 


Kunstnere: 10. trinn Tysse Ungdomsskole


Kunstnere: (venstre) John Widar Storlid, (høyre) Margunn Lønnebakken


Kunstnere: (venstre) 10. trinn Tysse Ungdomsskole,
(midten) John Widar Storlid, (høyre) Margunn Lønnebakken



Kunstnere: (venstre og midt) Margunn Lønnebakken, (høyre) John Widar Storlid


Kunstnere: (venstre) John Widar Storlid, (høyre) Njål R. Soleng.
Margunn Lønnebakken i vaffelrøra!



Kunstner: Njål R.Soleng
Og undertegnede i vaffelrøra!



Kunstner: Anna Sævold


Kunstnere: (venstre) Anna Sævold, (høyre) Undertegnede


Kunstnere: (venstre) Vaida Bruvik, (midt) Marita Haugen, (høyre) Anna Sævold


Kunstner: Vaida Bruvik


Kunstner: Marita Haugen 


Kunstner: Undertegnede


Kunstner: Undertegnede


Og her har undertegnede "liveshow" under utstillingen, 
hvor jeg fortsatte å male på min kjære. ;) 
Bildet er i dag ferdig - men det kommer i et annet innlegg :) 

Utstillingen gikk supert, bilder ble solgt, 
og jeg gleder meg allerede til neste år! 

*BareMonica*


#Kunst #Kunstutstilling #Utstiling #Kunstnere #Samnanger #Tysse #SMIO #SamnangerKunstlag #Malerier

Nypoerert og sengeliggende

Det har skjedd såpass mye det siste halvåret at bloggen har blitt neglisjert - igjen
Jeg får vel anse meg selv som en periodeblogger, tror jeg,
for å holde en konstant "flow" har jeg ikke vært flink til de siste årene. 
Men, men. 
Nå er jeg jo på igjen, og kanskje jeg kan få litt tid til bloggen nå fremover,
da jeg pent må holde meg ganske så i ro en periode!: 

Tirsdag 5.september 2017
troppet jeg nemlig opp på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus kl.0700 for operasjon! 
"Total Hysterektomi", som det heter så pent - altså å fjerne livmoren. 
Nå har jeg ventet og ventet og ventet på denne operasjonen,
og når det nå var gått 10 måneder, så fikk jeg det ENDELIG igjennom! 
Grunnen til at de skal fjernes er flere: 
Uregelmessig menstruasjon... 
Kraftige blødninger...
Oftere menstruasjon enn normalt.... 
Lengre menstruasjon enn normalt...
Mye smerter.... 
Urinveisinfeksjon nesten hver gang etter endt menstruasjon... 
Og bare dette:
Mensen 13(!) ganger i året i stedet for 12... 
Og blødninger 10-11 dager hver gang... 
Det blir mellom 135-145 dager med menstruasjon pr. år! 
ORKER IKKE!!!! 

Så NÅ skal livskvaliteten bli en HELT annen! 
Som jeg sier: 
Produksjonen er nedlagt på 15. året (yngstemann er 14),
og produksjonslokalet står bare der og forsurer miljøet (mitt liv):
Det er på tide å rive bygget! 

2 timer på bordet, og 3 1/2 time på oppvåkning - og alt gikk som det skulle! 
Rock on! :D Nypoerert og våken: 


Men det tilsier jo nå at jeg i ukene som kommer får god tid til å oppdatere meg på hva
bloggerene jeg følger har fordrevet tiden med siden sist, og jeg har også god tid til å 
skriver her i bloggen selv. :) 
Gleder meg til det! 

Men over til operasjon: 

Det var faktisk en ganske så "spennende" opplevelse... 
Ja, ja, ja - jeg vet jeg er litt "unormal" på det området, og nervøs finnes jeg jo ikke. 
Jeg er mer nysgjerrig, og ser på det hele som nettopp; spennende.... 
Andre mennesker skal altså INN i kroppen min og fjerne et organ.... 
Fascinerende, egentlig! 

Det hele startet altså kl.0700 på laboratoriet. En ny blodprøve skulle tas. 
Deretter bar det strake veien opp på avdelingen, hvor jeg ble sittende og vente
en liten time på å få tildelt sengen jeg skulle tilbringe det neste døgnet i. 
Trøtt som en dupp var jeg jo også, så jeg gledet meg stort til å få denne sengen,
og kunne SOVE mens jeg ventet på tur til operasjon. 
Og god tid hadde jeg;
Jeg var satt opp til operasjon rundt kl.12:00, så hadde regnet med MYE venting. 

En sykepleier kom hastende bortover gangen mot meg, presenterte seg, og beklaget så mye: 
Den sykepleieren som skulle vise meg rommet måtte løpe,
for det hadde kommet inn en "ØH" (øyeblikkelig hjelp). 
Vi kom inn på et firmannsrom, hvor ene sengen var okkupert. 
Jeg fikk seng ved vinduet, og tildelt disse vidunderlige sykehusskjortene med knapper i ryggen,
og en beskjed om å skifte. 
Min egen truse kunne jeg beholde på til jeg fikk beskjed om annet. 

Jeg ble etterlatt alene. Skiftet og krøp under dynen.... 
Zzzzzzzzzzz...........!

"Monica? .... Monica!....!" 
Røsket ut av søvnen, snur på hodet og ser inn i ansiktet på sykepleieren
som hadde vært på ØH og hun har med seg en student. 
Hun smiler stort: "Nå er det på tide å barbere deg. Har du fått en av disse?"
Hun står der og vifter med en av disse forferdelige
netting-giga-elastiske-trusene de har på sykehus. 
Æsj, tenkte jeg... Nå skal altså sykepleieren fjerne de hår jeg har blitt pålagt å spare
mellom bena  i 14 dager før operasjonen...
Og i tillegg skal jeg altså gå med disse forferdelige trusene.... 

Studenten presenterer seg,
og jeg blir ført ut i gangen og inn på et undersøkelsesrom og plassert på en benk. 
Mens jeg ligger der og sykepleieren begynner å barbere,
har jeg store problemer med å skjule en latter som kommer snikende. 
Det hele blir litt komisk....! 
Studenten aner liksom ikke hvor hun skal se, eller hvor hun skal gjøre av seg,
sykepleieren er intenst opptatt av mitt kjønn der hun styrer rundt med barbering,
og jeg - som ligger der og betrakter det hele må virkelig ta meg sammen for ikke å le! :D 
Løsningen ble å begynne å spørre studenten om hennes utdannelse
og hvor langt hun var kommet i løpet og i det hele tatt. 
Det ble litt moro ut av det, og hele stemningen løste seg opp. 

Ferdig! 

Og klar til å ta på ...... trusene ..... 
Jeg ser på dem.... Skeptisk.... 
Bretter dem ut... Enda mer skeptisk.... 
Ser på dem: "Oh, dette er noen fantastiske truser, altså! Tror jeg må ut og handle!". 
Det bare ramler ut av meg, og latterbrølet fra de to andre er et faktum. 
Jeg får dem da på.... Og de rekker meg jo søren oppunder armene. Helt fullstendig umulig, altså! 

(Bildet lånt fra Google)

Så bar det inn på rommet igjen, hvor jeg atter krøp under dynen. 
Hadde jo omtrent 2 1/2 time igjen til klokken var 1200, så goood tid! 
Zzzzzzzzz.......!

"Monica?"
Jeg spretter opp. Skvatt som ville søren! 
"De er klare for deg nå." 
Klokken var ikke mer enn 09:55! YES! Slipper å vente! 

På med noen forferdelige operasjonssokker som mer eller mindre er noen blå gigaposer
i stoff som de trør på bena dine og helt opp på låret. 
Så fikk jeg beskjed om å legge meg ned, og vips, så blir jeg kjørt av sted. 
På veien fikk jeg også trødd på meg en operasjonshette. Ingen hår som skal komme på ville veier!

Så nå var det altså komplett: 
Nettingtruse, sykehusskjorte, operasjonssokker, operasjonshette, nybarbert nedentil,
og i tillegg det mest bisarre: 
Ligge i en seng og bli trillet rundt, når man ikke er syk i det hele tatt! 
Greit nok etter operasjonen, men før?? 

Vi var ikke før kommet ned og ut av heisen da ikke mindre enn 4 operasjonssykepleiere
"overfalt" meg med hilsener, fikk meg over på operasjonsbordet,
og trillet meg av gårde til operasjonssalen, som i bunn og grunn er akkurat som man ser på film: 
Lamper i taket og instrumenter alle steder. 

(Bildet lånt fra Google)

Her ble jeg informert om at de 4 operasjonssykepleiere skulle klargjøre meg for operasjonen,
og de unnskyldte seg før de gikk i gang over at de kanskje var litt "voldsomme" i sitt arbeid:
Deres jobb var vel kanskje ikke å være høflig, men å være effektiv ;) 
Og jeg var jo mitt sedvanlige nysgjerrige selv:
Ville få mer meg ALT, noe som er UMULIG når 4 stk. jobber i alle ender av deg ;) 
En sykepleier tok blodtrykket på venstre arm, mens en annen satt slanger i høyre. 
Samtidig holdt to andre på nede ved bena for å få på "gynekologbøyler" på bordet,
og tilpasse dem til mine ben. 
Disse bøylene var polstret og varme - nettopp fordi jeg ikke kan regulere temperatur i narkose ;) 
Like etter var det en til som satte forskjellige pads på brystet mitt,
og ledninger ble festet der også,
mens en annen gjorde klar oksygenmasken og holdt den like over ansiktet mitt. 
Hele tiden prøvde de å forklare hva de drev på med,
men det gikk så fort at man fikk bare med seg halvparten. 
Siste beskjed jeg fikk var at de nå ga meg et bedøvende middel intravenøst,
og at jeg kom til å bli svimmel.. 
Og DET skal jeg love at jeg ble! 
Øynene gikk i kryss,
og det siste jeg så før jeg lukket dem var klokken på veggen fremfor meg som viste 10:15....

..........


(Bilder lånt fra Google - og redigert sammen)

..........


"Monica? Monica? Monica? Monica? Monica? Monica?"

.....Det var da jævlig til mas....!
"Monica? Er du med oss? Monica? Monica?"
....Åhhh, slutt med det maset! Jeg orker ikke....!
Jeg tvinger øynene halvveis opp og svarer et eller annet i ørske. 
Øynene vil bare ikke lystre i det hele tatt, og de er umulig å holde åpen. 
Jeg gir uttrykk for det, og det er helt greit. Bare jeg hører hva som blir sagt,
så spiller det ingen rolle. 
Jeg klarer å tvinge øynene såpass opp at jeg får med meg klokken som henger
på veggen like bortenfor meg, og den viser rundt 12:00. 
Jeg fryser... Og jeg fryser noe så til de grader!
Og det er sinnsykt vondt! 

Et oppvarmet teppe blir lagt over meg under dynen, men jeg fryser fortsatt. 
Hele kroppen dirrer ukontrollert, og jo mer den dirrer jo vondere blir det. 
Jeg får enda et oppvarmet teppe, og jeg får en slange satt inn i låret hvor morfinen blir satt direkte.
Slangen blir sittende, så jeg kan få påfyll igjennom den. 
Jeg spør om jeg kan legge meg på siden, og får klarsignal til det. 
Men det er umulig. Jeg har ikke før begynt på bevegelsen før smerten setter inn. 
Nope! Det går ikke! 
Over på rygg igjen, og der blir jeg liggende. 
Med øyner som IKKE vil åpne seg, hutrer og fryser og venter på at morfinen
skal gjøre sitt inntog. 

Jeg får blodfortynnende, og kvalmenedsettende, og i det morfinen kicker inn døser jeg bort. 
Omtrent hvert kvarter kommer en sykepleier bort og ser til meg. 
Passer på at jeg våkner fra narkosen som jeg skal. Kommer med vann. 
Passer på temperatur og smerter. 
Det tar nesten to timer før jeg er såpass våken at jeg klarer å holde øynene åpen litt. 
Og enda en time tar det før jeg føler meg våken. 

På denne tiden er det heller ikke vondt lenger, og ikke fryser jeg. 
Jeg blir hentet av sykepleier en halv time etter det igjen,
og kjørt opp på avdelingen igjen, og inn på rommet mitt og plassen ved vinduet. 


Våken og fin! :D 

Et par minutter etter at jeg er kommet inn på rommet, så dukker min kjære opp. 
Han kom direkte fra jobb og på sykehuset, og han ble sittende der en god stund.
Jeg ble superglad for å se ham, og humøret var virkelig på topp!
Jeg fikk noe mat, og min kjære spiste opp restene som jeg ikke orket. 
Da han hadde vært der omtrent en times tid, synes jeg virkelig det var på tide å prøve bena! 
Det får jeg jo ikke lov til uten sykepleier tilstede, så jeg ringte på henne, og mens jeg ventet
karet jeg meg forsiktig opp i sittende stilling. AU, altså! 
Men opp SKULLE jeg....: 
Kriteriet for å få ut det hersens kateteret fra urinrøret er jo nettopp at man kan komme seg 
på toalettet selv, så jo før jo bedre! Jeg har INGEN behov for å ha urinpose hengende på siden
av sengen lenger enn høyst nødvendig ;) 

Som sagt så gjort: 
Sykepleier kom inn, jeg kom meg på bena, dustekateteret ble fjernet, og jeg var såre happy! 
Fikk beskjed at dersom ikke systemet var i gang innen en to-tre timer, så måtte jeg gi beskjed. 

Så ville jeg GÅ. 
Megasneglegange sammen med min kjære en pitteliten runde gangene på sykehuset, 
og det slet meg så ut at det var på tide å legge seg flat igjen. 
Min kjære gikk, og jeg fikk sovet litt. 
Var oppe og spiste kvelds i kantinen og det gikk fint. 
Hadde meg en tur til i gangene senere på kvelden/natten. 
Hadde problemer med å sove om natten der, for smertene tiltok. 
Fikk smertestillende som egentlig ikke fungerte så bra, men fant ut at jeg var
såpass rastløs at smertene skulle få holde meg til sengen. ;) 
Om de hadde blitt dempet for mye, er jeg redd jeg muligvis hadde beveget meg mye
mer enn sunt var, og er det noe jeg VIRKELIG ikke skal, 
så er det å "klusse" med rekonvalesensen, altså! 
Så smertene hadde sin misjon; Jeg lå for det meste i ro ;) 

Morgenen etter fikk jeg påfyll av morfin i låret, og noen andre smertestillende. 
Legen var på visitt og alt var klart for at jeg kunne reise hjem! 
 
Turen hjem var jeg virkelig spent på... 
Min kjære kom og hentet meg, og vi har nesten 1 time å kjøre hjem,
pluss at vi måtte innom apoteket på veien og hente ut en resept, 
og de to tingene tilsa at jeg var skikkelig dårlig hele onsdagen etter hjemkomsten... 
Lå flat i sengen og synes synd på meg selv.
Kvalm og jævlig, vondt og ubehagelig og totalt utslitt! 

Men så er jo dag nr.2 alltid den verste
så i dagene som har gått siden det, har jeg bare blitt bedre og bedre. :) 
Sårene gror som de skal, smertene avtar gradvis, og min trøtthet avtar også gradvis. 


4 små arr får jeg etter operasjonen - og inntil videre har jeg parkert i sengen med 
PC, bøker, helklesaker, vann - og ikke minst: Røykeplaster! :D 

Jeg skal holde meg i ro i 2 uker, så trøtt kan jeg gjerne være! 
Det blir enklere da ;)
Jo, jeg skal bevege meg. Opp og tusle litt i huset, bevege litt armer og ben,
men ikke stort mer enn det de første uker.

Etter 6 uker kan jeg begynne og trene - og bære tungt som vanlig... 
Etter 8 uker kan jeg ha sex igjen - og den blir vel den verste å holde ut ;) 
Og de regner vel alt for skikkelig på plass etter 3 måneder. 

Med andre ord: Jeg er HELT helet 1 desember! 
Så nå venter jeg på julemåneden med glede! ;) 

*BareMonica* 



#Hysterektomi #Kvinneklinikken #Haukeland #Sykehus #Operasjon #Narkose #morfin #Smerter #Rekonvalesens

 

En uvanlig snøopplevelse

Mandag igjen, og min sønn skal på skolen.
Vi kjører avgårde, og jeg legger merke til at været ikke er som "normalt"!
Altså...
For det første er det SOL... Det er jo sjokkerende i seg selv her i Bergenstraktene.
For det andre er det SNØ - og vi skriver 24.april i dag! HELT mot normalen...
Og for det tredje kom det opp noen "syn" med tanke på snøgrense som var utrolig flott,
men totalt uvanlig!

På veien tilbake MÅTTE jeg ta bilder...

Snøen ligger på vei inn i Tirsåstunnellen (Osterøy) - som er 2020m lang....


Nedover går det der inne, selv om det ikke er særlig "bratt"....


Og ut på andre siden.... Til grønne bakker....!


Bildet her ble tatt i all hast på vei ned fra Osterøybroen og mot Samnanger.
Selvsagt kom det en bil bak meg her, så det ble et meget kort stopp.
Men grønne bakker - og snøgrensen like over :)


Og det samme her.
Dette skuet er ikke vanlig her, da det pleier å ligge snø helt ned når det først
kryper så langt ned som dette.
Grønt gress og lav snøgrense.. Merkelig på denne kanten av landet!


Her tatt fra rundkjøringen på Trengereid - og mot Østerøy.
Her har jeg kommet meg opp i snøen på veien hjemover.


Og på Gullbotn ligger selvsagt snøen, som den også gjør hjemme hos oss.


Etter Gullbotn bærer det jo nedover til havet igjen, før siste oppstigning til vårt lille Krypinn i fjellet.

Og et siste bilde, tatt fra Haga - bare fordi det var så nydelig med skyer og himmel,
med helt snødekte fjell i bakgrunnen, og snøgrensen som tydelig vises på fjellet fremfor,
og til sist en helg snøfri "haug med trær på" i forgrunnen.


*BareMonica*


#Snø #Snøgrense #Vestlandet #Osterøy #Gress
 

Tålmodighet og (plante)vekst

Som jeg skrev i forrige innlegg om tomater, 
så er ikke tålmodighet det helt store når det kommer til planter...
Det er liksom noe med at dersom det ikke skjer noe sånn med det samme, så er det kjedelig ;)
Med det i bakhodet har jeg nettopp lært en lekse:

Jeg plantet hvitløk uten fedd som "første prosjekt" her.
Det vokste og det grodde, og "gresset" ble jo også brukt i mat.
Men så stoppet det opp da. "Gresset" ville ikke mer, og det visnet mer og mer.
Jeg tenkte jo som så at NÅ var det jo ikke noe vits mer, så disse kan kastes ut.

Jah... Særlig!!!!
Ut med kannen og snu den på hodet...
Og hva ser jeg?
Hvitløken der har begynt å dele seg så det synger etter, og var i grunnen i fullgang med å lage nye hvitløk!
Klaske meg i pannen og banne litt over min egen utålmodighet, altså!!!
Så dersom det plutselig begynner å gro hvitløk i kaldkomposten her i hagen, så vet vi hvorfor!

Vel.... Kannen var igjen tom, og det var den eneste kannen som ikke var malt,
så den ble vasket og klargjort - og malt!
Basene er rød og hvit - og blandingen mellom de fargene i forskjellige rosatoner. :)


I samme slengen plantet jeg nye hvitløk (4 fedd) i den siste av kannene jeg malte for en tid tilbake.
Denne gang er det hvitløk med fedd, og jeg VET det tar 8-9 mnd før løken er klar - så jeg skal IKKE
begynne med noe "utålmodighet" her, selv om "gresset gir seg" ;)


Så pr. i dag henger det som dette i vinduet:
Hvitkløk m/fedd til venstre, Crispysalat i midten, og cherrytomater til høyre :)


*************************************************************
Tidligere innlegg om samme tema:
Saft, grønnsaker og kompost
....Når man snakker om saft, grønnsaker og kompost....
Delt i to og skåret ut!
Hvitløk på færde!
Full vekst!
Innhøsting i vinduet ;)
"Kanne-potte-plante-prosjektet" 
Tomater! :D
*************************************************************

*BareMonica*


#Crispysalat #Salat #Tomat #Cherrytomat #Hvitløk #Grønnsaker #Plante

Hest

Endelig var "maledagen" her igjen,
etter at jeg satt og klødde meg i hodet og ikke kom lenger enn bakgrunnen sist....
Men i dag bare "kom det". Så da var jeg i gang.

Resultatet er her:
"Hest"
Akryl, 15x45cm


*BareMonica*


#Male #Maling #Kunst #Akryl #Hest #Kreativitet #Kunstner
 

Tomater! :D

Jeg hadde nesten gitt opp tomatprosjektet her...
Jeg mener... Jeg er jo ikke så veeeeldig tålmodig, og med tanke på at både hvitløk og salater har sprunget i været, så var det nitrist og se på tomatplanten. Det var nemlig ingen plante i det hele tatt. Bare jord. Jord i en saftkanne, liksom!
Kjedelig...
Daglig må jeg jo se oppi der, og for hver dag som gikk var skuffelsen et faktum.
I 10 dager skjedde... INGENTING....
Men NÅ...! NÅ skjer det noe!

Min lille toatplante har kommet seg OPP av jorden!
MiniMini - men LIV! :D Det virker, det virker!!!


Og salaten (crispysalat) spirer og gror som bare det! :)


*************************************************************
Tidligere innlegg om samme tema:
Saft, grønnsaker og kompost
....Når man snakker om saft, grønnsaker og kompost....
Delt i to og skåret ut!
Hvitløk på færde!
Full vekst!
Innhøsting i vinduet ;)
"Kanne-potte-plante-prosjektet"
*************************************************************

*BareMonica*


#Crispysalat #Salat #Tomat #Cherrytomat #Hvitløk #Grønnsaker #Plante

...Man blir jo like satt ut hver gang!

...Jeg har vært Planfadder siden 2004...


Den gang fadder for en gutt på 8 fra Sudan, som jeg fulgte i 10 år til han ble 18,
og gikk ut av Planprogrammet.
Mange brev og tegninger har blitt utvekslet,
og man begynner å kjenne ham ganske godt via brevvekslingen ettersom årene går.
Han tegnet mange tegninger til meg. Dessverre alt for mye av våpen og bombefly,
men det ga meg også et utrolig innblikk i hvordan han har det,
og hva som okkuperer hans tanker.....   

Men så kom "sjokket" - selv om jeg har visst det i "alle år":
Brevet i postkassen fra Plan,
om at han faktisk er for gammel til å være mitt fadderbarn lenger
,
og man får tildelt et nytt barn...         
UÆÆÆ!!! Jammen!!!! 10 år med ham kan da ikke bare avsluttes sånn!!!!!
Men det kan det.. Og det er ganske så hardt.

Jeg ble tildelt en jente da "min lille gutt" var blitt for stor...
En jente fra Ghana på 14.
Jeg fikk aldri kontakten med henne.
Jeg sendte en "førstehilsen", men fikk aldri svar.
Sendte et brev til, men fikk aldri svar...
Kanskje litt rart å si, men da brevet fra Plan kom i postkassen i går,
og jeg leser at hun har flyttet fra landsbyen sin
(hun blir 17 i år, så jeg lurer jo på om hun kanskje har blitt gift),
og til et området som ikke dekkes av Plan, så var det ikke noe "savn".
Det var ingen kontakt der.
Hun var jo "stor" da jeg "fikk henne", og hun svarte meg aldri...


(Navn er sensurerte grunnet Plans regler om personvern av fadderbarna)

Nå har jeg fått en ny jente!
En jente fra Sierra Leone på 7 år, og jeg er spent på hvordan det vil utvikle seg med henne :)
Det er jo ofte enklere å få kontakt med de små, så jeg gleder meg litt nå, og håper på en fin kontakt!


(Navn og ansikter er sensurerte grunnet Plans regler om personvern av fadderbarna)

Og en av de nærmeste dagene skal jeg inn på "min side" hos Plan,
og sende min første hilsen til henne!

*BareMonica*


#Plan #PlanNorge #PlanFadder #Fadderbarn #Afrika #Hjelp

THE PRICE OF FREE SPEACH

Svaret på min henvendelse til blogg.no kom raskt
-og bildet ble godkjent til å legge i bloggen med en liten moderasjon:
Jeg fikk ikke lov til å bloggshoute innlegget ;)
Det er jo noe jeg uansett aldri gjør, så ingen problemer med det! :)

Det var spesielt to regelparagrafer hos blogg.no jeg var usikker på:
7.3 Støtende/skremmende innhold, og 7.4 Vold.
Men det gikk igjennom!

Så med "velsignelse" fra blogg.no:

=THE PRICE OF FREE SPEACH=
"It means nothing where in the world it is, patriarch of governance or democracy,
females will always be "Whip" if they dare to use their right to speak"


Og min kjæres egen forklaring på dansk i en kommentarrekke på et annet nettsted:

"Uanset hvor i verden
kvinder tør skille sig ud bliver de pisket,
nogle steder bogstaveligt, andre steder som her i landet med verbal undertrykkelse."


Hans fotosider:
Facebook: MHHM og 500PX 

*BareMonica*


#Foto #Fotostudio #Fotoshoot #Provosere #Piske #Straff #Undertrykkelse

For provoserende for blogg.no?

Jeg kom plutselig i tanker om det da jeg så resultatet av Fotoseansen i går...
Er dette for provoserende for blogg.no?
Tenke, tenke...
Inn og lete i regelverket her, men ble vel ikke så veldig mye klokere...
For i mine øyne, og min kjæres øyne er det fotokunst.
JA, det kan være sterk kost, og det kan være provoserende, men fremdeles kunst.

Da jeg ikke ble så veldig klok av deres regler ang. akkurat dette bildet, så valgte jeg å sende en melding til "hjelp@blogg.no" og spørre direkte - med bildet vedlagt, og med spørsmål om det ville bli sett på som kunst, eller om jeg kunne risikere at bloggen ble stengt...
DET har jeg nemlig vært borti en gang før, og jeg mistet alt av innlegg og det hele....
Virkelig demotiverende.
Tror jeg hadde en bloggpause på en halv evighet etter det, og det var med blandede følelser jeg startet opp igjen.
Men klok av skade etter den gang, valgte jeg nå å sende melding til blogg.no, og forsikre meg i forkant.

Inntil videre står vi på dette stadiet:

"Dette er en automatisk utsendt bekreftelse på at vi har mottatt din henvendelse:
"Kan jeg legge ut dette bildet uten represalier fra blogg.no?"
En av våre kundebehandlere...... (blabla) .....forsøke å svare deg seneste innen to virkedager."


Med andre ord: Jeg venter på svar fra dem før et evt. resultat blir lagt ut!

*BareMonica*


#Foto #Studio #Fotostudio #Shoot #Bilder #Fotograf #Lys #Skygge #Teknikk

Fotokunst i stedet for maling ;)

Maling.... Det KLØR i fingrene etter å male et bestemt maleri jeg har på netthinnen,
og i går tenkte jeg virkelig at jeg skulle gå i gang.
GLEM DET!
Det var bare IKKE maledagen, og det som skjer da er at ALT jeg tar i blir mislykket.
Malepenselen vil ikke "virke", jeg får ikke ned på papiret det jeg har i hodet, og ALT blir bare feil.

Jeg kom så langt at jeg malte hvit bakgrunnsfarge.... Og der sa det bom stopp!


Jeg ble i grunne bare sittende og glo på den hvite bakgrunnen jeg skal bruke,
og var intenst bevisst på at dersom jeg gikk i gang med noe maling, så ville det hele bli ødelagt...
Jeg ble bare sittende og glo... Og sukke... Og glo....
Og gi opp!

**************************************************************************************************

Dagen i dag har blitt litt bedre! :D
Jeg har ikke engang sett på bakgrunnen til maleriet,
for min bedre halvdel ville ha meg med i fotostudioet for å ta bilder. :)
Da var det å komme seg i dusjen i morges, og få på noen klær som ikke lager merker på huden,
som sokker som lager "sokkering" på leggene, stramme bukser som lager bukselinning på hoftene, BH'er som lager merker på ryggen, osv. osv.
Med andre ord:
Monica kryper inn i sin deiligste onepiece som ikke lager et eneste merke noen steder,
et par løse raggsokker, og er klar til å gå! :D

Ikke akkurat et vakkert syn, men perfekt til formålet... ;) (hehehehe)
Godt det er helligdag og få mennesker ute i verden som kan se meg som dette ;)



Vi har tilbrakt en del timer i studioet, med en del testshots (som bare IKKE ble bra),
og til slutt utførte vi en ide min kjære hadde før vi reiste inn på studioet, og det troooor jeg ble rimelig bra. :)
En litt "drastisk og voldsom" shoot, som garantert vil få noen til å heve øyenbrynene,
men det er jo typisk min kjære ;)

Andre innlegg ang. foto tatt av min kjære:
=Dismissed= *Foto av min bedre halvdel*
Det er artig å se hvor relativt "dårlig" hans teknikker med lys og skygge var på den tiden
(for nesten 2 1/2 år siden), og frem til dette:
Fotografkjæresten! 
-Så blir man jo også spent på resultatet av dagens shoot!

Bildene er jo ikke redigert enda, og jeg venter utålmodig!

*BareMonica*


#Foto #Studio #Fotostudio #Shoot #Bilder #Fotograf #Lys #Skygge #Teknikk
 

Les mer i arkivet » September 2017 » April 2017 » Mars 2017
BareMonica

BareMonica

41, Samnanger

**//** En liten blogg om kunst og kreativitet - Tegning, Maling, Skulptur, Relieff, Treskjæring, Nettingarbeid, Skriving og Kreativitet - **//** Hjemmeside: www.baremonica.com **//** **//** Det blir selvsagt også skriverier om alt annet som skjer i mitt liv, langt oppe i "gokk" i Samnanger på Vestlandet. **//**

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits